13/06/2016 · Fine ting

Tilbake med et fotograferingsapparat.

I august skal jeg ut av babybobla og tilbake til arbeidslivet. I den anledning skal jeg ta kameraet fatt. Det blir fint. Det betyr at jeg fra og med august er ledig til å fotografere hva det måtte være av større og mindre hendelser. I høst kommer en nettside med stramme kategorier og ryddig layout med bedre oversikt, men enn så lenge legger jeg ut ut dette for å vise litt av hva jeg har tatt bilde av før. Foreksempel bryllup, fugler, teaterscener, strender, dansing Lofoten, folk som kler seg ut som andre folk fra film, klemming, mat og Miley Cyrus.  Hvis du har noe du vil jeg skal ta bilde av, send meg en mail på mina.lystad@gmail.com, så avtaler vi nærmere.

frifuglhøstbalkong2t+ø8litenToneogØisteinlitenelseliten16hytta22søndag2t+ø15litenbali2bali43am172-litenam132-litenam24-1-litenam75-litenam47-litenr22r20r6MK1MK6Syden11NY78mars2p30smoothieMina2mf9motlys6IMG_1603am54-litenp11cowboy3funkyblomstnyttår14steder3oktoberhelgplommermiley2montezumamaistueam142-litenMK4uferdig3

0 kommentarer
04/07/2015 · Fine ting, Hverdag

Hei, ny kamerafavoritt.

sommer15-10

Denne sommeren har vi fått et nytt tilskudd til kamerasamlingen. Det nydelige Canon mark 5D som jeg er så glad i får ta sommerferie, og isteden er det Fuji X100t som er med på tur. Foreløpig synes jeg kameraet lever opp til enhver hype og forventning. Så lett, helt kompakt og så bra bilder.

0 kommentarer
03/07/2015 · Fine folk, Ute på vift

Bryllupsgjest ved Randsfjorden.

sommer15-11 sommer15-27sommer15-27sommer15-12sommer15-13sommer15-15sommer15-14sommer15-28sommer2015-16sommer15-26sommer15-19sommer15-18sommer15-20sommer15-22sommer15-23sommer15-25sommer15-24

Lørdag for en uke siden var vi heldige gjester når Torstein og Sunniva giftet seg ved vakre Randsfjorden på Hadeland. Været hadde skrudd på knappen sommer og hele dagen var akkurat så magisk som bare et bryllup kan gjøre den. For en dag. Tusen takk for oss!

0 kommentarer
05/06/2015 · Fine folk

Kjærleik på en fredag.

toneogøisteinliten2t+ø7litent+ø25litent+ø18shlitent+ø8litent+ø40litentoneogøisteinliten4t+ø33litent+ø29litent+ø34shlitentoneogøisteintest4litentoneogøisteinliten3t+ø15litentoneogøisteintest9t+ø41shlitenToneogØisteinliten

 

I fjor tok jeg bilder av to gode venner rett etter de hadde sagt ja til hverandre på et jorde til tonene av strykere som spilte Guns N´roses. Så klappa vi og dansa vi og spiste vi og klemte vi og var skjønt enige om at dette var tidenes bryllup.

1 kommentar
08/05/2015 · Hodebry

Om å være 16 år og urolig.

16år-c

 

Jeg oppsøkte psykolog for første gang når jeg var 16. Jeg hadde over lengre tid hatt en gnagende følelse av at noe ikke stemte. Av at det var noe som burde gjøres annerledes. Det var en uro som hadde satt seg under det ytterste hudlaget, som prikket og klødde og reiv og som ikke ga seg. Som holdt meg våken om nettene og som satt seg i skuldre og nakke.

 

Problemet var derimot at jeg ikke hadde et bestemt problem som jeg mente var stort nok til å forklare det gjennomsyrende følelsen av håpløshet og stress som lå og gnagde hele tiden. Jeg var jo redd for å ikke være flink nok på skolen, bekymret for hva jeg skulle bli når jeg blir stor, for om noen noen gang kom til å bli forelska i meg, for om jeg kom til å få det skikkelig bra hele tiden noen gang jeg også. Men mest var alt en svevende røre. Det var ingen skilsmisse hjemme, ikke en spiseforstyrrelse som var stor nok enda, ingen som slo meg. Det var umulig å gripe helt tak i noe av det. Fra å ha skrevet skråsikkert i dagboka når jeg var tolv visste jeg plutselig ingenting lenger.

 

Men en ting var jeg sikker på. Det var ikke sånn her det skulle være. Jeg var jo 16 år og det hadde jeg lært skulle være den aller beste tiden i livet. Alle snakket om det. All ungdomslitteratur, alle filmer. Ingenting skulle senere måle seg med den tiden jeg akkurat nå sto midt oppe i. Senere skulle jeg se tilbake på denne tiden og lengte tilbake, bli litt melankolsk men samtidig smile vel vitende om at jeg i hvert fall hadde opplevd dette. Jeg hadde levd en gang da verden var bekymringsløs og fri. Jeg hadde hatt min smak av den tiden i livet der alt var eksplosivt og deilig og jeg skulle være trygg og glad og kjempepen. Jeg var ingen av delene.

 

Psykologen jeg fant via internett hadde langt fjes, grått krøllete hår og et godt smil. Hun satt foran et maleri malt i varme, klare farger og lurte på hva det var som plaget meg. Jeg måtte innrømme at det var diffust, men at følelsen av å ikke ha det så bra som jeg egentlig burde ha det i denne helt magiske tiden, var det som gjennomgående holdt meg våken om nettene.

 

Psykologen jeg fant via internett var mild og god, og gjennom to timer hos henne fortalte hun meg både subtilt og direkte at den beste tiden i livet slett ikke trengte å være når man var 16. Den kunne like gjerne ligge et stykke lenger frem hele tiden. Og kanskje var det nettopp det den gjorde? ”Det blir bare bedre og bedre”, sa hun. ”Sånn var det i hvert fall for meg”.

 

Heldigvis for meg, så trodde jeg på henne. Det var noe med det lange fjeset og det trygge smilet som gjorde at jeg tenkte at det kanskje ville ordne seg for meg også. Det var noe med at hun fortalt meg at jeg ikke var alene. Tvert imot. De fleste på min alder følte på de samme tingene, det var bare ingen som snakket så mye om det. At det var en like stor og naturlig del av det å være tenåring som alt annet. Til og med kanskje vanligere.

 

At enkelte er heldige og faktisk har det så magisk når vi er 16 som populærkulturen forteller at tenåringslivet skal være, er bare fint. Men de av oss som ikke hadde det må åpenbart snakke høyere, sånn at den forestillingen om den magiske tiden man aldri får tilbake slår sprekker og i det minste blir mer nyansert. Gjennomgående har nettopp dette vært tema i så mange av denne vårens kronikker fra ungdommer som føler seg utbrent og pressa. Som lurer på om det er en diagnose. For sånn som dette kan det jo ikke være normalt å ha det? Men min erfaring er at noe av det vonde, diffuse og litt slitsomme kan rett og slett være noe av det det innebærer å vokse opp. At det ikke nødvendigvis trenger et navn. At det er helt naturlig at humør og mål og følelse av mening varierer i den perioden der hormonene eksploderer og du er midt mellom barn og voksen et sted. Der du går fra skråsikker til flytende. Og at det mest av alt bare er å flyte med. Så blir det kanskje bare bedre og bedre.

 

 

9 kommentarer