Jeg skriver fort og effektivt, men har åpenbart utviklet min ganske egne skrivestil. Jeg har aldri tenkt spesielt mye over den til kjæresten min lo så han gråt etter at han hadde observert hendene mine skrive en novelle i går kveld.
Årets utenlandsreise gikk til svigerinne Marthe som er rytterinne og bor i England.
Vi landet i Birmingham i praktiske sko til plaskende regn.
Tilbrakte de neste to dagene i tett passiar med den vidunderlige nevøen vår Charlie. Vi kjørte bil, satte inn ting i kjøleskapet, leste bok og skiftet bleier i skjønn forening.
Sov oss gjenom halve England i en 13 meter lang hestebil.
Var på stort stevne der vi spiste is, hogroast og strutseburger mens vi hadde på oss indiana jones frakker og forsøkte å skli inn i mengden.
Vel hjemme inviterte Charlie på teselskap i strålende solskinn.
Til tross for min selektive værhukommelse og til dels gjennomgående optimisme når det kommer til sommeren sånn generelt kastet jeg i dag inn håndklet og innrømmet med store fakter at denne sommeren ikke holder mål. Tar meg selv i å tenke på sommeren som noe som ikke har kommet enda, som om det fremdeles er vår eller allerede høst selv om det er midt på sommeren, tjukkeste juli og jeg burde ha vært solbrent hundre ganger allerede. Minst. Derimot er bihulene pottettette for andre gang i sommer og jeg har såvidt fått et par fregner på nesa. Løsningen blir derfor å leke høstferie. Krype opp i sofaen med siste bok i Twilight-serien (å herregud! Må leses!) og en kopp kakao. Hente fram favorittstrikkegenseren fra loftet og bli der til sola finner det for godt å komme fram igjen.
Eller krype opp i senga og sove skikkelig mye skikkelig lenge.
Med røde krøller, en del på hjertet, et klesskap fullt av kjoler, fin kjæreste og bøllete bikkje, midt-i-tjue-åra-krise og en evig kamp mellom det jålete og det overdrevent komfortable inntar jeg nå for alvor den store verdensveven. Følg med, følg med.