Bilde fra en tidlig morgen på hytta i sommer, etter en lang kveld med trekkspill, sang og vin. Jeg lengter dit.
at nesa mi er finest med fregner på
at tomatsuppe blir godere med egg i
og at Pål gjør verden til et bedre sted å være.
Hadde et ufrivillig gjensyn med Mitch Buchannon, Cody og resten av de lettkledde 90-tallsheltene i Baywatch i dag. Episoden utspilte seg nærmest sånn:
Mitch Buchannon og kjæresten dro på tur. Kjæresten gikk konsekvent i en høyskåret bitteliten 90-talls truse. De klina. På en båt utenfor øya de klina på var det en mann og en dame. Dama var rik, mørkhåret og tydelig pornofilmskolert, mannen var rødbrun og hadde bleket piggsveis. Han så ut som en blanding av en slem gutt jeg kjente en gang og Billy Idol. Mannen dytta den rike dama av båten og ropte at han hadde giftet seg med henne for pengene. Mens han ropte lo han og drakk champagne. Mitch Buchannon så hva som skjedde. Da ble mannen med piggsveis sur og prøvde å drepe Mitch og dama hans også. Men, de lurte han med til politiet etter en slåsskamp på en klippe og de fant hun andre dama de trodde han hadde drept. Innimellom reddet Pamela Anderson masse hester.
Alt i alt et godt stykke TV-dramatikk.
Høsten har brutalt og hensynsløst tatt plass og kulden brer om seg. Jeg gir meg dog ikke og trasser inn langermede høsttrøyer i florlette sommerkjoler for å beholde følelsen av saltvann og myggstikk litt lenger.
Jeg savner barnefest med pizza og brus, godtepose og én roligdans helt til slutt før festen stengte. Jeg savner lørdagskveld med mammas hjemmelagde kjøttdeigpizza. Jeg savner nettene jeg og søsteren min Pia sov over på rommene til hverandre og hvisket hemmeligheter hele natta. Jeg savner bandet vårt.
Mums, morot, promenera, kängor, hångel og spårvagn.
Fram til november jobber jeg som webjournalist i Amnesty International. Amnestys norske avdeling jobber på spreng for å lage en nettside som vil få flest mulig mennesker til å aksjonere for flest mulig saker slik at flere mennesker vil få hjelp. Foruten å være med å synse og legge føringer for hvordan siden skal fungere og se ut, er det min jobb å skrive alle sakene. Det er til tider et mørkt stykke arbeid.
På forenklet vis skal jeg presentere tunge saker og fortvilt statistikk over hvor mange mennesker som til enhver tid lider under utallige menneskerettighetsbrudd. Hvor mange mennesker som er buret inne, hva som gjøres med dem i fengselet de sitter, hvor mange damer som får bank hver dag og hvor mange barn som tvinges til å vokse opp i fattigdom fordi noen av de som har karret seg til posisjoner helt øverst vil at det skal være sånn.
Grunnen til at det jeg skriver skal være forenklet er at min oppgave på vegne av Amnesty er å finne veien inn. Veien inn i hodet, ørene, øynene og hjertene til folk som leser slik at de et lite øyeblikk løfter blikket, ser utenfor seg selv og låner bort navnet sitt for å vise sin støtte. Kanskje hvis jeg er riktig så flink vil de også låne bort litt tid. Tid til å fortelle andre om det de har lest, tid til å skrive om det selv eller tid til å dra på en støttemarkering. Stå i samlet folk og heve stemmen i et felles rop for å få noen som har makt til å si i fra til å gjøre nettopp det.
Om sakene er for tunge blir det for lett å finne unnskyldninger til å ikke bry seg. Er sakene enkelt og presist fortalt blir det vanskeligere å lukke øynene. Det er ikke så mange tall som står i veien, det blir mindre inngående forklaringer om politiske prosesser men mer av fortellinger om helt vanlige mennesker i ekstreme omstendigheter. Som folk forhåpentligvis vil sette av litt tid til innimellom.
Jeg puster med magen, krysser fingrene og skriver videre.
Hadde på meg en av mine mange blomstrete yndlingskjoler i helgen. God å ha på seg, fin bakfra.
En gang på 60-tallet var dette mormors jakke. Hun tok den på seg når hun skulle til byen, kneppet den møysommelig igjen før hun skulle på butikken med mamma på armen og store middagsplaner. I fjor fant mormor jakka fram fra kjellerboden og ga den til meg. For at den skal holde meg varm, fin og middagsplanleggende gjennom høsten og vinteren.