22/09/2009 · Hodebry

Tung lettskriving

Fram til november jobber jeg som webjournalist i Amnesty International. Amnestys norske avdeling jobber på spreng for å lage en nettside som vil få flest mulig mennesker til å aksjonere for flest mulig saker slik at flere mennesker vil få hjelp. Foruten å være med å synse og legge føringer for hvordan siden skal fungere og se ut, er det min jobb å skrive alle sakene. Det er til tider et mørkt stykke arbeid.

På forenklet vis skal jeg presentere tunge saker og fortvilt statistikk over hvor mange mennesker som til enhver tid lider under utallige menneskerettighetsbrudd. Hvor mange mennesker som er buret inne, hva som gjøres med dem i fengselet de sitter, hvor mange damer som får bank hver dag og hvor mange barn som tvinges til å vokse opp i fattigdom fordi noen av de som har karret seg til posisjoner helt øverst vil at det skal være sånn.

Grunnen til at det jeg skriver skal være forenklet er at min oppgave på vegne av Amnesty er å finne veien inn. Veien inn i hodet, ørene, øynene og hjertene til folk som leser slik at de et lite øyeblikk løfter blikket, ser utenfor seg selv og låner bort navnet sitt for å vise sin støtte. Kanskje hvis jeg er riktig så flink vil de også låne bort litt tid. Tid til å fortelle andre om det de har lest, tid til å skrive om det selv eller tid til å dra på en støttemarkering. Stå i samlet folk og heve stemmen i et felles rop for å få noen som har makt til å si i fra til å gjøre nettopp det.

Om sakene er for tunge blir det for lett å finne unnskyldninger til å ikke bry seg. Er sakene enkelt og presist fortalt blir det vanskeligere å lukke øynene. Det er ikke så mange tall som står i veien, det blir mindre inngående forklaringer om politiske prosesser men mer av fortellinger om helt vanlige mennesker i ekstreme omstendigheter. Som folk forhåpentligvis vil sette av litt tid til innimellom.

Jeg puster med magen, krysser fingrene og skriver videre.

1 kommentar

1 kommentar

  • Svar Lisa 24/09/2009 klokka 13:05

    Ble rørt av denne beskrivelsen, Mina. Det er jo slik for oss som jobber her i årevis også, noen ganger må vi også løfte blikket, opp fra saksmapper med juridiske termer og politiske spissrotganger, for å se menneskene bak.

    Hilsen fra kontoret bak skilleveggen ; )

  • Skriv en kommentar