29/01/2010 · C'est moi!, Hodebry

Snømorgen.

I dag startet dagen tungt. Etter å ha gått med solen i ansiktet på vei hjem fra jobb i går fikk håpet om at våren snart kommer atter en gang nytt liv. Februar liksom. Bare tjueåtte dager, det klarer jeg lett som en plett.

Så begynte det å snø. Det snødde når jeg spiste middag, det snødde når jeg la meg og det snødde når jeg sto opp. Jeg dro lua langt ned i panna for å beskytte den møysommelig gredde luggen min gjennom morgenturen til Ella og puttet en ekstra strikkejakke under jakka før vi gikk ut. Gryntet til Pål i det vi lukket døra bak oss og trampet ned oppgangen. I det vi kom ut kastet snøen seg virvlende og irrterende lystig mot ansiktet og fikk den nypålagte mascaraen til å renne. Snøen skjulte den glatte isen sånn at jeg skled og nesten falt to ganger. Snøen snek seg ned over skaftet på støvlettene mine. Snøen gjorde panneluggen våt. Jeg gryntet mer.

I det vi passerte et av de små hvite husene som ligger på rekke og rad bak blokka der vi bor og jeg var i ferd med å få et mindre sammenbrudd åpnet en av dørene seg. En liten jente sto øverst i trappa nesten ferdig påkledd. Hun sperret øynene opp når hun så ut, rev seg løs fra morens påklederarm og løp ned trappene. Hun hylte. Av glede?

” Åååååååii! Sååå masse snøøøø! Mamma se, mamma se, mamma se!”

Jeg ble stående stille et øyeblikk, så rundt meg og tenkte; Greit. Det får gå med en runde til. Men så får det holde.

0 kommentarer

Ingen kommentarer

Skriv en kommentar