23/03/2010 · Fine ting, Hodebry

Alice i kjedeligland.

Selv ikke en hel rull med Stratos kunne dempe den store klumpen av skuff som bygget seg opp i magen mens jeg så “Alice i evetyrland”. Filmen, med vakre Alice, den deilige hattemakeren og alle de snakkende dyrene som jeg har gledet meg til så lenge, ble aldri magisk. Den rykket aldri ved hjertet, smalt aldri i hodet og sendte ikke kalde gys av frysninger nedover ryggen. Derimot fikk jeg lyst til å se den vidunderlig ukompliserte Disney-versjonen av eventyret. Der Alice kan oppleves i klare farger, uten forstyrrende briller som gir en vondt i hodet og hvor historien er som den er. Rett fram. Nøkkel, dør, kake, dronning, katt, ferdig snakka. Når det er sagt var både Johnny Depp og Helena Bonham Carter mer enn overbevisende i sine respektive roller, men det holdt dessverre ikke allikevel. Huff, huff, huff.

Det var da enda godt jeg hadde beste Jennfier til å holde meg med selskap mens filmen rullet over skjermen. Samt at den lille gutten Hans på 10 rad fylte 11 år i dag slik at hele kinosalen måtte synge bursdagsang for han før filmen begynte. Det var magisk det.

1 kommentar

1 kommentar

  • Svar snorre 24/03/2010 klokka 08:42

    Kirsebæret på kukaka var når de smalt på Avril Lavigne kauket ut soundtracket i det rulleteksten startet. Fy faen så jævlig

  • Skriv en kommentar