Warning: Declaration of WPSDAdminConfigAction::render() should be compatible with WPSDWPPlugin::render($ug_name, $ug_vars = Array, $action = NULL) in /customers/5/5/c/minismartinis.com/httpd.www/wp-content/plugins/wp-stats-dashboard/classes/action/WPSDAdminConfigAction.php on line 42 June – 2010 – minismartinis
Monthly Archives

June 2010

21/06/2010 · Det fineste jeg vet

Og størst av alt er kjærligheten.

Den kongelige kjærligheten har blitt slått opp i krigstyper på forsiden til alle de store avisene i flere dager. Kronprinsesse Victoria fikk til slutt sin prins Daniel. Femhundre tusen euforiske svensker fyllte Stockholm gater og bryllupsglade hjerter har gledet seg langt utover grensene til det svenske kongeriket.

Enda jeg stålsatte meg var det forbausende vanskelig å forholde seg likegyldig til Victorias smil, eller prins Daniels valg om å vie livet sitt til å støtte sin kone i hennes livsgjerning som er å være dronning for Sverige. Hvor absurd den livsgjerningen enn måtte være.

Kjærligheten med stor k er så sjelden hovedsak på nyhetene at det er deilig å klamre seg til den når den omsider får all oppmerksomhet. Så godt er det å gråte av glede fordi noen andre er glad, at jeg og tusenvis av andre har saumfart nyheter og nett-TV for å få enda et glimt av talen til prins Daniel. Tårene til Victoria. Og hennes kyss på hans hånd når hun trodde at ingen så.

Det innimellom kyniske hjertet mitt er hakket mykere nå enn det var før lørdag. Og mykere skal det bli. Nå skal jeg nemlig se et par av klippene enda en gang, før jeg fortsetter videre inn i dagen. Fintfintfint.

0 kommentarer
16/06/2010 · Hodebry

Innimellom har jeg lyst til å

– BARE SKRIVE MED STORE BOKSTAVER.

– Klippe håret kjempekort, bleke det blondt og late som om jeg ligner på Robyn.

– Gå med myke tightsklær hver dag og gjøre yoga overalt hele tiden.

– Kjøpe alt alle jeg kjenner ønsker seg.

6 kommentarer
16/06/2010 · Det fineste jeg vet

Verdens fineste sitat.

There is a vitality, a life force, a quickening that is translated through you into action, and there is only one of you in all time, this expression is unique, and if you block it, it will never exist through any other medium; and be lost. The world will not have it.

It is not your business to determine how good it is, not how it compares with other expression. It is your business to keep it yours clearly and directly, to keep the channel open. You do not even have to believe in yourself or your work. You have to keep open and aware directly to the urges that motivate you.

Keep the channel open. No artist is pleased. There is no satisfaction whatever at any time. There is on a queer, divine dissatisfaction, a blessed unrest that keeps us marching and makes us more alive than the others.

Martha Graham

1 kommentar
09/06/2010 · Hodebry

Plastposepusting.

Da jeg var ni ble jeg redd for å puste. Det begynte som en liten følelse, som veldig raskt spredde seg og ble stor. Altfor stor.

Den helt nye redselen tok opp all plass i den niårige kroppen min. Jeg satt i timesvis, foran veggen, på badet, i sengen og tenkte på hvordan jeg pustet. Jeg var redd for at den plutselig skulle stoppe, at jeg brått skulle glemme hvordan jeg fikk den til å gå av seg selv. Når jeg sov. Når jeg løp. Når jeg danset. Pusten ble tvunget inn i et nytt og heltisk pustemønster. Den knøt seg fast i skuldrene og jeg trodde at jeg skulle dø nesten hele tiden.

Mamma snakket masse med meg. Så dro vi til legen. Legekontoret var hvitt og jeg var svimmel. Svimmel av hyperventileringen min og svimmel av å være så redd. Legen hadde ingen svar. Jeg spurte og spurte og spurte om hvordan kroppen min vet at den skal puste. Hvorfor hjertet til pappaen til en jente jeg kjente hadde sluttet å slå. Hvorfor vi lever. Hvorfor alle skal dø.  Når kroppen min kommer til å slutte å puste. Og hva som skjer da. Legen snakket med rolig stemme, men jeg hørte ikke hva han sa. Det svimlet for øynene og det ble nesten helt svart. Så rakte han meg en liten plastpose.

– Når du blir redd, pust inn i denne, sa legen.

Jeg tok plastposen. Så på den, på mamma, tilbake på posen og så på legen igjen.

– Når posen er full trekker du lufta inn, når den er tom puster du ut igjen. På den måten kan du minne kroppen din på hvordan den skal puste når du blir redd og glemmer det.

Jeg tok posen motvillig opp til munnen og pustet inn og ut av den et par ganger. Holdt mamma hardt i hånden. Så kjente  jeg at pusten flyttet seg sakte fra skuldrene og at knutene løsnet litt. Hånden rundt mammas hånd løsnet grepet. Jeg reiste meg fra stolen og plastposepustet meg ut av legerommet. Inn i bilen, hjem og ned i senga. Der sovnet jeg med den lille plastposen i hånden.

Innimellom knyter pusten seg nå også, fordi spørsmålene jeg stilte legen fremdeles ikke har noe godt svar. Men plastposen, den har jeg fremdeles.

6 kommentarer