09/06/2010 · Hodebry

Plastposepusting.

Da jeg var ni ble jeg redd for å puste. Det begynte som en liten følelse, som veldig raskt spredde seg og ble stor. Altfor stor.

Den helt nye redselen tok opp all plass i den niårige kroppen min. Jeg satt i timesvis, foran veggen, på badet, i sengen og tenkte på hvordan jeg pustet. Jeg var redd for at den plutselig skulle stoppe, at jeg brått skulle glemme hvordan jeg fikk den til å gå av seg selv. Når jeg sov. Når jeg løp. Når jeg danset. Pusten ble tvunget inn i et nytt og heltisk pustemønster. Den knøt seg fast i skuldrene og jeg trodde at jeg skulle dø nesten hele tiden.

Mamma snakket masse med meg. Så dro vi til legen. Legekontoret var hvitt og jeg var svimmel. Svimmel av hyperventileringen min og svimmel av å være så redd. Legen hadde ingen svar. Jeg spurte og spurte og spurte om hvordan kroppen min vet at den skal puste. Hvorfor hjertet til pappaen til en jente jeg kjente hadde sluttet å slå. Hvorfor vi lever. Hvorfor alle skal dø.  Når kroppen min kommer til å slutte å puste. Og hva som skjer da. Legen snakket med rolig stemme, men jeg hørte ikke hva han sa. Det svimlet for øynene og det ble nesten helt svart. Så rakte han meg en liten plastpose.

– Når du blir redd, pust inn i denne, sa legen.

Jeg tok plastposen. Så på den, på mamma, tilbake på posen og så på legen igjen.

– Når posen er full trekker du lufta inn, når den er tom puster du ut igjen. På den måten kan du minne kroppen din på hvordan den skal puste når du blir redd og glemmer det.

Jeg tok posen motvillig opp til munnen og pustet inn og ut av den et par ganger. Holdt mamma hardt i hånden. Så kjente  jeg at pusten flyttet seg sakte fra skuldrene og at knutene løsnet litt. Hånden rundt mammas hånd løsnet grepet. Jeg reiste meg fra stolen og plastposepustet meg ut av legerommet. Inn i bilen, hjem og ned i senga. Der sovnet jeg med den lille plastposen i hånden.

Innimellom knyter pusten seg nå også, fordi spørsmålene jeg stilte legen fremdeles ikke har noe godt svar. Men plastposen, den har jeg fremdeles.

6 kommentarer

6 kommentarer

  • Svar marire 09/06/2010 klokka 14:51

    å. fintfintfintfint. den traff meg. på en bra måte.

  • Svar Airam 09/06/2010 klokka 16:05

    Enig med marire, den her traff midt i. Du skriver så fint, du.

  • Svar regnduft 09/06/2010 klokka 16:51

    bloggen din er veldig vakker og inspirerende. så skriver du veldig flott. jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver her. eller, lillemeg. jeg husker at jeg en gang hang meg opp i pusting, og kontrollering av pusting, og hvorvidt det var automatisk eller ikke. så enig i at denne traff. jeg synes egentlig det hele var veldig trist å lese. og de to siste setningene! åh, veldige gode. kjempefint.

  • Svar Lady Netta 09/06/2010 klokka 19:31

    Så søtt å lese. Jeg kjenner meg absolutt igjen, jeg pleide å gråte meg til søvn når jeg var rundt 9-10 år pga at skal dø en gang. Jeg skal dø, kanskje snart? Mamma og pappa skal dø en gang også. De er mye eldre enn meg så da kan det hende at de dør snart? Åh, det var en utrolig trist periode egentlig. Innimellom blir jeg fortsatt lammet av frykten for døden.

  • Svar Om å sove. « Dans dans dans 19/10/2010 klokka 11:01

    […] jeg å få vondt i hodet. Panikkanfallene, som har meldt seg med jevne mellomrom siden jeg var liten, kom plutselig hyppigere og jeg var svimmel. Svimmel hele tiden. Svimmel, svimmel, svimmel. En […]

  • Svar Reprise: Om å sove. « Dans dans dans 19/03/2012 klokka 20:36

    […] jeg å få vondt i hodet. Panikkanfallene, som har meldt seg med jevne mellomrom siden jeg var liten, kom plutselig hyppigere og jeg var svimmel. Svimmel hele tiden. Svimmel, svimmel, svimmel. En […]

  • Skriv en kommentar