Warning: Declaration of WPSDAdminConfigAction::render() should be compatible with WPSDWPPlugin::render($ug_name, $ug_vars = Array, $action = NULL) in /customers/5/5/c/minismartinis.com/httpd.www/wp-content/plugins/wp-stats-dashboard/classes/action/WPSDAdminConfigAction.php on line 42 Hjertemyk. – minismartinis Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/5/5/c/minismartinis.com/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 259 Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/5/5/c/minismartinis.com/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 259 Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/5/5/c/minismartinis.com/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 259 Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/5/5/c/minismartinis.com/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 259
25/11/2010 · Hodebry

Hjertemyk.

 

Før klokka blir sju har hjertet glemt å lukke den delen som er ekstra myk. Alle blikk, alle slitne jakker, alle trøtte øyne, alt slipper inn i den mykeste delen. Jeg har lyst til å klemme alle jeg ser, stryke på trøtte kinn, gi bort matpakka til en mann som ser ut som han har glemt sin, flette det flokete håret på jenta i midtgangen og samle alle på bussen jeg sitter på i en ring. I en ring der vi kan holde hverandre i hendene, se dypt inn i øynene til den ved siden av og smile det fineste vi kan til hverandre.

Den mykeste delen av hjertet er så åpent at det blir klump i halsen og vått i øynene bare av tanken på ringen av hender og det flokete håret som ingen har gredd. Klumpen i halsen vokser og øynene fylles enda mer når jeg tenker på hvor vanskelig det innimellom er å gå ut døra og møte verden, og at kanskje alle på akkurat denne bussen føler det samme. Klumpen i halsen nesten sprekker og en liten tåre lister seg nedover kinnet når jeg ser til venstre, på den gamle damen ved siden av meg som ser akkurat like trist ut som meg. Jeg har lyst til å kaste meg rundt halsen på henne og gi henne verdens største klem. En klem som gjør det godt igjen for alle de kveldene hun sikkert har vært alene det siste året og si “Unnskyld, unnskyld!”, for at jeg ikke har vært der.

Så slår klokka sju og den mykeste delen av hjertet lukker seg.

Den gamle damen ved siden av meg sender et strengt og skeptisk blikk tilbake og er slett ikke trist. Jeg tørker raskt bort den ene lille tåren som rømte og trykker på den røde knappen. Samler skjerfet i halsen og trekker lua langt nedover ørene. I det jeg reiser meg og går mot utgangsdøra kommer jeg et øyeblikk for nær, og merker at mannen med de trøtte øyene som jeg ville gi bort matpakken min til har dårlig ånde. Jenta med det flokete håret jeg ville flette slipper meg ikke forbi når jeg prøver å gå av bussen, så jeg må trampe lett med foten og dytte litt med albuen før jeg hopper ut. Ut ut ut. Litt irritert, lys våken og akkurat passe hjertemyk.

4 kommentarer

4 kommentarer

  • Svar missM 25/11/2010 klokka 21:47

    Jeg kan også sitte å tenkte litt sånn en alt for tidlig og trøtt morgen. Men selv om man ikke trenger å gå rundt å klemme på alle og stirri de inn i hvitøyet 😉 ( jeg liker ikke for mye titting og stirring fra fremmede, eller andre for den saks skyld, stirring gir ubehag) Men poenget mitt er at man kan hvertfall sende et smil og kanksje et forsiktig hei til de man synes fortjener det på bussen :)

  • Svar kjersti 26/11/2010 klokka 00:45

    jeg også jeg også jeg også. finvondskummelrart.

  • Svar marire 26/11/2010 klokka 17:46

    så fint skrevet. jeg skjønner hva du mener. det er både fint og vanskelig og vondt.

  • Svar inger 28/11/2010 klokka 09:29

    Det var en fin tekst, veldig godt beskrevet!

  • Leave a Reply to inger Avbryt svar