Oppsøk et sted der vinteren ikke vil slippe taket og gjør det klart for både is og snø at det er på tide at de gir seg nå.
Ta et langt bad.
Overgi deg til sommerdrømmer og apatisk koping ut av vinduet til det slutter å snø.
Jeg har sterke, friske bein som lar meg gå så langt jeg vil hver dag. Sterke friske bein som tar meg med på tur, opp i hæler, løpende i trapper, følger meg fram og tilbake til jobb og som sparker godt fra i saltvann så jeg kan svømme rundt odden på hytta og tilbake til brygga. Takk til beina.
En helt egen spilleliste har de også fått her.
Innimellom får det holde med et svart skjørt og en prikkete bluse. I dag foreksempel, holder det i massevis.
I dag står jeg på Blå og selger klær fram til klokka fem. Kom innom for prøving, titting, kjøping og skravling!
Når det er fredag og det snør og det er midt i mars og tøyskoene står i gangen og gråter og alle sommerkjolene skriker i nederste skuff finnes det ingen vei utenom. Slipp alt du har i hendene og dans.
Talking Heads – Road To Nowhere – 2005 Remastered LP Version
Det er mørkt ute og fra veien nedenfor lyskrysset kommer det løpende en mann med rød lue. Midt i veien løper han, i en jakke som er for tynn for de 15 minusgradene som river i lufta. Midt i veien, i full fart. Overkroppen er framoverlent og blikket er konsentrert. Han må framover. Fort.
Dette kan være en sånn scene i en sånn film jeg liker å se på kino, tenker jeg i det mannen setter opp farta og kommer nærmere. Dette kan være en sånn scene i en sånn film der kameraet ligger tett på bakhodet og ryggen på mannen som løper. En sånn scene der kameraet ligger så tett inntil at det eneste man ser er en varm nakkegrop og det eneste man hører er den anstrengte pusten til han som løper. En sånn scene der de som ser filmen må lene seg lengst fram i setet for å hjelpe mannen fortere fram. I en mørk kinosal lener de seg fram mens klamme hender klamrer seg til halvfulle godteposer og anspente skuldre trekkes nærmere ørene. I en mørk kinosal holder publikum pusten mens de lurer på om han som løper rekker det. Han må jo rekke det. Eller? Er jakka for tynn? Puster han tyngre nå? Orker han ikke løpe mer, eller rekker han det? Han må jo rekke det?! Dette kan ikke være en sånn film der han ikke rekker det! REKKER HAN DET?!
Rekker han hva? Mannen med den røde lua og den tynne jakka har løpt forbi. Han hadde glatte såler og falt nesten rett der hvor jeg står og ser for meg filmen han løper i. Om han falt ville jeg blitt en sånn dame i en sånn viktig løpescene i en sånn film som lener seg frem og sier “Går det bra med deg?” på litt stivt skuespillernorsk. En sånn dame i en sånn viktig løpescene som sakte sklir ut av fokus og går i ett med bakgrunnen i det hovedpersonen løper videre. Oppover gata med tynn jakke, rød lue og kamera tett på. Filmet forfra denne gangen. Sånn at publikum med de klamme hendene i den fullpakkede kinosalen virkelig kan se hvor lei seg/glad/utslitt/spent han er i det han løper, løper, løper og plutselig blir borte på toppen av Treschows gate. Der han når, eller ikke når, det han løper mot.
Nå er balkongen tom for snø og kan brukes til tedrikking om morgenen, fuglespaning på hjemmejobbedager eller venting med langstrakt hals på en kjæreste som er på jobb i et annet land.