26/07/2011 · Hodebry

De beste.

Alle ordene jeg har forsøkt å formulere til setninger har de siste dagene blitt gjennomsiktige og mistet all kraften sin før jeg kom noen vei. Alle ordene som vanligvis ligger lett tilgjengelige, som elegant kan skrus til tekster som tydelig sier noe om hva jeg mener og hjelper meg til å bedre kunne forstå hva det er jeg opplever, er borte. Alle ordene har forsvunnet og igjen ligger bare nummenhet. Alle ordene har forsvunnet og alle muskler og ledd verker, hjertet er tungt og hodet fullt av bomull. Alle ordene har forsvunnet og derfor blir jeg nødt til å låne noen andres. For å sakte, sakte sammen med resten av Norge reise meg opp og bevege meg framover igjen.

De beste

Døden kan flamme som kornmo;
klarere ser vi enn før
hvert liv i dens hvite smerte:
det er de beste som dør.

De sterke, de rene av hjertet
som ville og våget mest;
rolige tok de avskjed,
en etter en gikk de vest.

De levende styrer verden,
en flokk blir alltid igjen,
de uunnværlige flinke,
livets nestbeste menn.

De beste blir myrdet i fengslet,
sopt vekk av kuler og sjø.
De beste blir aldri vår fremtid.
De beste har nok med å dø.

Slik hedrer vi dem, med avmakt
med all den tomhet vi vet,
men da har vi sveket de beste,
forrådt dem med bitterhet.

De vil ikke sørges til døde,
men leve i mot og tro.
Bare i dristige hjerter
strømmer de falnes blod.

Er ikke hver som har kjent dem
mer rik enn de døde var –
for menn har hatt dem som venner
og barn har hatt dem til far.

De øket det livet de gikk fra.
De spøker i nye menn.
På deres grav skal skrives:
De beste blir alltid igjen.

-Nordahl Grieg

1 kommentar

1 kommentar

  • Svar is 26/07/2011 klokka 18:05

    Å Mina, jeg hadde glemt dette diktet. Tusen takk for at du fant det frem, det setter ord på så mye. Første gang jeg møtte ham tenkte jeg at han var født statsråd, selv på fylla snakket han som en politiker. Han er en av dem som er overalt på samme tid, slike som man umulig kan skjønne hvordan de har tid og energi til alt dette. Og når jeg gråter, er det fordi en bit av fremtiden er borte, noe som ville påvirket alle, jeg gråter over noe som aldri har skjedd. Og det er vel dette bilde av en politiker som aldri vil stå på talerstolen som spøker i meg. Gud, for en vakker måte å ordlegge seg på, Mina.

  • Skriv en kommentar