11/07/2011 · Hodebry

Du og jeg, døden.

Noen ganger møter man helt uforberedt det man er aller mest redd for. Uansett hvor mye man forsøker å legge til rette for at alt til enhver tid skal forløpe behagelig, vil man på et tidspunkt bli overrumplet av tilfeldigheter og se seg nødt til å stirre i hvitøyet det man aller helst vil unngå til enhver tid. For enhver pris. I mitt tilfelle er det døden. Frykten for å dø og frykten for vissheten om at døden på et tidspunkt kommer til å nådeløst fortære alle rundt meg og etterlate ingenting, (ingenting!), har jaget meg gjennom panikkangstanfall og søvnløse netter siden jeg var liten. Døden føles så stor, unødvendig og ugjennomtrengelig at frykten for den i perioder har føltes umulig å håndtere på noen annen måte enn å la seg svelge hel av den. La det bli mørkt og ligge stille med anstrengt pust.

Noen ganger ser derimot døden helt annerledes ut enn jeg forestiller meg. For meg er alltid døden stor, mørk, kveldende og endelig, men forrige tirsdag klokken to viste den også at den kan være noe helt annet. Noe som får plass i en liten fugl på varm asfalt. Noe som ikke bråker og brauter, men ligger stille og nesten umerkelig utenfor en leilighet midt i en by som er mer opptatt  av klissete fingre og halvsmelta is enn fugler som har takket for seg. Og da, et bittelite øyeblikk, føltes døden litt enklere å svelge. Ikke herfra og ut og for evig og alltid, men i to hele minutter føltes døden naturlig, rolig og slett ingenting å være redd for. I to hele minutter slapp den største klumpen i magen og lot seg fordampe mot den varme asfalten. Sammen med meg, fuglen og den halvsmelta isen.

6 kommentarer

6 kommentarer

  • Svar Ingrid 11/07/2011 klokka 19:09

    Nydelig!

    Og du: Akkurat sånn føler jeg det også i blant.

  • Svar silje 11/07/2011 klokka 23:21

    Presist og gjenkjennelig. Det er en fortærende tanke som av og til overvelder en med all kraft.
    Godt å vite at man ikke er helt alene om å fortsatt la seg knesette og overrumple av det vanskelige faktum.

  • Svar Maria 12/07/2011 klokka 19:33

    Det er så fint å høre at jeg ikke er alene om sånne tanker. Dessuten skriver du nydelig!

  • Svar IdaPida 12/07/2011 klokka 21:35

    Så utrolig bra du beskriver det, akkurat slik føler jeg det også. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Føles litt som en trøst at noen føler det samme. =)

  • Svar missM (Hverdagseventyr) 17/07/2011 klokka 21:54

    Da jeg var liten var jeg redd for døden, det har alltid vært det jeg har vært aller mest redd for i hele verden, og jeg følte jeg ikke kunne snakke med det om til noen. Da jeg ble eldre fant jeg ut at “alle” er redd for å dø, det er noe som heter dødsangst, som vi alle kjenner på av og til…. Jeg viste ikke. Etter det ble skrekken min litt lettere å bære, selv om jeg vet den kommer en dag…
    Men det er vel som med fuglen, det føles litt lettere…. :)

  • Svar Elri 18/07/2011 klokka 11:36

    Veldig fin blogg og nydelige bilder.

    Og du – det med døden. Det er sånn alle mennesker har det, om man ikke har jobbet veldig, veldig mye med seg selv. Men det kommer til uttrykk på forskjellige måter. Kanskje man ikke vet det selv, en gang. Det er skremmende, og smertefullt! Og det er nok veldig lite saftig og tørt å ikke ha vært i kontakt med det også. Det er en prosess, noe å jobbe med. Finnes flere forskjellige måter å gjøre det på. Og det er ingenting som er feil med det, det er helt naturlig.

  • Skriv en kommentar