19/03/2012 · Hodebry, Hverdag

Reprise: Om å sove.

På et eller annet tidspunkt i forrige uke snubla jeg skikkelig. Helt uforberedt og slett ikke klar over at jeg var i ubalanse og dermed i ferd med å tippe, gikk jeg i bakken med et smell. Så kraftig smalt det at jeg brukte mesteparten av fredagskvelden på å klamre meg fast i høyre ende av sofaen. Pia satt i andre enden, men allikevel føltes alt annerledes, skjeivt og i uorden. Vi hørte på Susanne Sundfør på repeat mens jeg gråt, gråt og gråt bittelitt til. Sikker på at det aldrialdrialdri kom til å gå over. Så, etter at jeg hadde grått til det nesten var tomt, ba Pia ba meg om å gå å legge meg. “Sov”, sa Pia. “Bare sov”. Så da gjorde jeg det. Mest fordi hun sa det og litt fordi jeg ikke riktig visste hva annet jeg kunne gjøre. Så jeg tørket tårene, skrudde av musikken, dro på meg nattkjole og sov. Lenge. Og det hjalp. Noe jeg strengt tatt burde visst. Men da jeg, som vanligvis holder sovetiden hellig, åpenbart har glemt det, kan det jo hende andre har glemt det også. Hvor innmari viktig det er å sove. I den anledning vier jeg mandagskvelden til en reprise av et blogginnlegg jeg skrev i 2010. Om søvn naturligvis:

Før sov jeg stykkevis og delt. Jeg la meg til ulike tider hver kveld, sovnet sent og våknet etter lunsj. Satt lenge våken når alle andre sov og var ung, alene og våken i en stor by med hemmeligheter i dagboka og et knust hjerte i brystet. Til tider føltes det nesten dekadent å myse alene utover byen hver natt. Drikke litt vin, kjederøyke sigaretter, småspise studentnudler. Dessuten sov jeg jo bare lenge dagen etterpå, sånn at søvnen jeg mistet på natten ble tatt igjen neste dag. Hver dag. I flere år.

Så begynte jeg å få vondt i hodet. Panikkanfallene, som har meldt seg med jevne mellomrom siden jeg var liten, kom plutselig hyppigere og jeg var svimmel. Svimmel hele tiden. Svimmel, svimmel, svimmel. En periode var jeg så svimmel at jeg ikke gikk ut av leiligheten på over en uke. Klarte ikke. Sov ikke, men satt våken om natten og ble reddere og reddere.

Så en natt må jeg ha sovnet tidlig allikevel, utmattet av å være så redd. Svimmelheten gjorde alt så tåkete, så jeg husker ikke akkurat når det skjedde. Husker ikke hvordan det så ut rundt meg, når på året det var eller hvordan det luktet den dagen jeg sovnet av ren utmattelse klokken elleve på kvelden og våknet åtte dagen etterpå. Jeg husker ikke hvordan det så ut de andre dagene heller, når jeg fortsatte å sovne på kvelden og våkne om morgenen. Men jeg husker at ting sakte begynte å forandre seg. Svimmelheten forsvant litt og litt og panikkanfallene ble mindre. Ikke helt borte, men det hjalp.

Å legge seg til noe så kjedelig som fornuftig tid hjelper fremdeles. Mot panikkanfall, rotete tankerekker, utmattelse eller når jeg er redd. For meg er sovetiden hellig. Natta før elleve, god morgen før ni. Et pledd over føttene og en Ella på armen.

God natt.

9 kommentarer

9 kommentarer

  • Svar koffeine 19/03/2012 klokka 21:05

    Sovetiden er hellig for meg også. Jeg liker best å legge meg i elleve-tida, i helga også. I noen uker nå har jeg måttet stå opp før 6, og da har jeg prøvd å legge meg før 10. Og faktisk er det litt godt.

    Håper du har det fint igjen nå.

  • Svar klline 19/03/2012 klokka 21:16

    Som travel student som endå ikkje har lært seg at døgnet ikkje har 30 timar (eller fleire), så er søvn for meg eit relativt begrep. Men eg treng det, eg veit det, men det blir framleis litt slik at ein kveld legg eg meg tidleg, for så andre kvelden legge meg seint fordi eg har skuleoppgåve som må inn eller lekse som må gjerast. Rolege og tidelege kvelda blir ofte satt til sides. Som læraren min på ungdomsskulen sa: “Sove kan ein gjera når ein er gamal”. Men i kveld trur eg at eg trossar læraren min og gjeng å legg meg no. Nett no faktisk.
    God natt fine mina!

  • Svar Sunniva 19/03/2012 klokka 21:53

    Jeg vet litt om hvordan det er å være redd, og jeg er glad du har det bedre nå. Jeg skulle av og til ønske at jeg kunne jage angsten vekk, en gang for alle, slik at den ikke får jage meg mer. Akkurat nå spiser jeg piller mot den, og den holder seg på fin avstand, men jeg håper å kunne lære å møte den uten dem. For meg hjelper også et fornuftig søvnmønster, med relativt faste tider til sengs, og faste tider opp av dem. I tillegg til trening og faste måltider. Det å kunne legge seg, litt passe trøtt, mens tankene glir rolig og behagelig over i hverandre, det er noe jeg verdsetter.

    Klem og god bedring fra meg!

  • Svar Mari 19/03/2012 klokka 22:27

    Du har så rett, søvn er så viktig! Har hatt noen uker nå med massa skolearbeid, særlig forrige uke, da jeg måtte sitte oppe til 2 hver kveld, til og med lørdag og søndag, for å klare å bli ferdig med alt. Ble likevel ikke ferdig, og måtte også opp klokka 7 for å rekke skolen. Så den svimle følelsen, den har kanskje ikke vært der like lenge som hos deg, men den begynner jammen å ta på. Fint innlegg, Mina. ^^

  • Svar Josefine 20/03/2012 klokka 10:44

    Sovetid er hellig, jeg legger meg rundt halv elleve og står opp rundt sju. Det er fint.

  • Svar tesalong 20/03/2012 klokka 13:32

    Takk for påminninga, Mina! Søvn er minst like viktig som mat og vatn, det er berre så fort gjort å gløyma det.

  • Svar Darling Grey 20/03/2012 klokka 14:30

    Har det akkurat på samme måten, angsten min liker det veldig godt når jeg sover uregelmessig, spiser dårlig og generelt har en ‘usunn’ livsstil. Jeg elsker søvn, men jeg elsker søvn på de rette tidspunktene. Tidlig i seng, tidlig opp :)

  • Svar n rolf 20/03/2012 klokka 16:45

    Ta vare på deg selv Mina

  • Svar Mathilde :) 23/03/2012 klokka 16:27

    JEg er så enig. Det hender jeg sier det til kjæresten min som er trøtt hele tiden, at det er fordi han sover til så rare tider. Han nekter å høre på meg og sier at han sover jo akkurat like mye som meg.
    Jeg legger meg alltid før 11, i helger før 12, med mindre jeg gjør noe spesielt. Og står opp ca klokken 9. har ihvertfall alltid vekkerklokka på litt over 8 timer etter at jeg legger meg.Og det er perfekt!

  • Skriv en kommentar