29/05/2013 · Hodebry

Om å gjøre seg fin på bilder.

noldusnoldus2noldus4noldus3

Fra jeg var 12 til jeg var 21 var det å se bilder av meg selv noe av det værste jeg visste. Haka lå alltid feil, håret var på tvers og ingenting av det jeg så på de bildene som ble tatt av meg føltes i nærheten av sånn jeg følte jeg så ut. Derimot ble alle kompleksene jeg hadde over de store armene, den myke magen, de upraktiske lårene, den klønete høyden min og dobbelthaka behørlig bekreftet og dokumentert. Og den påfølgende angsten og gråten slo meg alltid i rett i bakken. Pang. Rett ned. Der bakken var klar og tok meg imot med åpne armer. “Kom ned hit du. Her kan du ligge og sprelle i selvmedlidenheten din så lenge som du bare vil”, sa bakken. “Ja, takk”, svarte jeg. Og sprella.

Denne panikken for kameraet fulgte meg lenge. Og den spredde seg. Det som begynte som kamerahetta vokste seg til å bli skam over hvordan jeg så ut. Punktum. Hvis det monsteret jeg så på bildene virkelig var meg måtte jo det bety at dette var det folk rundt meg så hele tiden. Og det gjorde meg så trist, så lei meg, og så flau at jeg til slutt brukte store deler av den tida jeg var våken hver dag til å gruble på det. Hvordan jeg skulle bli mindre, finere og bedre. For meg selv, og ikke minst de som måtte se på meg.

Helt til jeg forsto følgende: Å bli fin på bilder handler ofte i veldig liten grad om hvordan man ser ut i virkeligheten. Et bilde er bare et bittelite øyeblikk fanget. Et blikk, et klikk, en vinkel, et bittelite stykke tid fryst og så ferdig med det. Åpenbart for mange, men ikke for meg.

Desto mer tydelig var det derimot at jeg ikke orket å ha det sånn lenger. Og derfor begynte jeg å ta bilder av meg selv. I alle situasjoner og med alle ansiktsuttrykk. Med sminke, uten sminke, med istykkersovet sminke og med masse sminke. Fra alle vinkler og til alle døgnets tider sånn at jeg neste gang jeg ble tatt bilde av ikke ville bli så overraska over hvordan jeg så ut. Fra høyre side foreksempel, nedenfra og opp med en overarm som plutselig så større ut enn hodet mitt. Jeg hadde sett det før, og selv om det stakk litt eller stakk mye, kunne jeg i det minste se at det var meg selv. Sånn jeg var sett akkurat derfra akkurat da. Når jeg veiva med armene og brauta meg varm i fjeset i en diskusjon. Og gradvis ble det mindre farlig med kameraet, og da begynte jeg så smått og se vanlig ut på bildene også. Og ikke minst, jeg kunne bruke tiden min til å tenke på helt andre ting.

Blogging er å lage fiksjon basert på egen virkelighet og bildene her inne er i aller høyeste grad det største eksempelet på det. Nå vet jeg godt hvilke vinkler jeg smiler best i, hvordan midjen ser smalest ut og hvordan beina skal stå for at bildet skal se bra ut. Og det å få til det handler aller mest om å øve seg, ikke så mye om hvordan man ser ut sånn egentlig. Om jeg ikke vet at jeg blir tatt bilde av ser jeg derimot ofte fremdeles skeiv og svett og rar ut.

Men det er heldigvis ikke så farlig, har jeg lært meg etter mye øving. Øvelse gjør mester nemlig. Ihvertfall nesten.

 

 

15 kommentarer

15 kommentarer

  • Svar Marie 30/05/2013 klokka 01:41

    Så fint innlegg! Jeg pleide å være veldig kristisk til bilder før, men nå bryr jeg meg ikke så veldig lenger. Så lenge ikke alt havnet på Facebook går det bra! :)
    Morsomme bilder!

  • Svar Zoya 30/05/2013 klokka 08:13

    Jeg er særdeles lite fotogen, ser ikke bra ut fra noen vinkel, ikke som jeg hittil har funnet i alle fall. Om det blir snakk om gruppebilder når jeg er i bryllup eller andre tilstelninger gjemmer jeg meg på do, det får være nok at jeg kommer om de ikke skal ha bilde av meg også. Jeg tillater faktisk ingen bilder jeg selv ikke har kontroll på, rett og slett fordi jeg ikke orker tanken på at noen jeg ikke kjenner skal se bildet og tro jeg er smellfeit når jeg egentlig er ganske vever. Skjønner ikke hvordan det skjer, men alt blir feil på bilder, selv om det ikke ser så ille ut i virkeligheten.

  • Svar Annemarie 30/05/2013 klokka 08:52

    Jeg digger deg, rett og slett! Et fantastisk innlegg! :)

    • Svar admin 31/05/2013 klokka 08:29

      Wow! Tusen takk!

  • Svar Sandra 30/05/2013 klokka 10:05

    Jeg fikk en gang høre at jeg var penere på bilder enn i virkeligheten, men at jeg var mye kulere enn jeg var pen. Det som starta som et forsøk på et stikk i nyrene med en springkniv, endte opp som et skikkelig fint kompliment. :) (Og dette fra jenta som i 13-årsalderen helt alvorlig farta Fjerdingby rundt for å innkreve 7.-klassebildet av meg sjøl, fordi jeg syntes jeg så helt eksepsjonelt stygg ut. I ettertid ser jeg at det kanskje er et av de mest corny, såre og fine bildene som noengang har blitt tatt av meg, og jeg har blitt fotografert uhorvelig mye…).

    Takk igjen for at du deler. Det er godt på en litt sjuk måte å vite at en ikke har vært aleine om å ha et dårlig sjølbilde, men at det indre lyset på et tidspunkt begynner å sive ut av porer, øyne og i tilstedeværelsen med folk, sånn at det ikke betyr så mye hvordan en ser ut lenger. :)

  • Svar Jannicke Engan 30/05/2013 klokka 10:29

    Fina som er finere enn finest. Super fint innlegg!

    • Svar admin 31/05/2013 klokka 08:27

      Åååå, tusen takk Jannicke <3 Nå ble jeg glad!

  • Svar Frustrert frue 30/05/2013 klokka 20:11

    Det e som vanlig morsomt og samtidig givende å lese tekstene dine!! Æ elsker bloggen, og bildene. Og i det her innlegget kjenner æ mæ igjen =) Usikker tenåring som hater alle bilder av sæ sjøl, og som tror at bildan e virkeligheta. I dag har æ også lært kordan æ får fine bilder av mæ sjøl, men har også forstått at det kun e et blaff av virkelighet i bildan =) men selvbildet e blitt maaange hakk bedre. Æ e på langt nær så kritisk til mitt utseende mer. Og det e fantastisk =) Takk for at du deler Mina, du e fantastisk!

    • Svar admin 31/05/2013 klokka 08:27

      Og tusen takk for nok en hyggelig kommentar! Det gjør det ekstra hyggelig å skrive tekster som dette.

  • Svar kaffemarte 31/05/2013 klokka 21:10

    høy gjenkjennelsesfaktor! Du er god til å sette ord på det mange tenker! Skrekken er jo at man om noen år skal se tilbake og tenke “herregud, jeg så jo ikke ut i måneskinn” istedenfor “jaggu ser det ut til at jeg hadde det gøy med den frisyren/kjolen/gjengen!” Fint tips om å faktisk øve seg på å bli tatt bilde av. Det å finne sin vinkel og sitt smil som fungerer, men som ikke ser altfor tilgjort ut er jo en kunst å få til! Men øvelse gjør mester.

  • Svar Torill Bull 01/06/2013 klokka 13:44

    En fryd å lese :-)

  • Svar trine 03/06/2013 klokka 04:07

    hvor kjøper du kjolene dine? :)

    • Svar admin 03/06/2013 klokka 09:03

      Aller mest kjøper jeg dem på nettet! Etsy.com. Beste stedet på internett for oss med hang til gamle klær.

  • Svar Ida 09/06/2013 klokka 19:24

    Så godt å høre fra noen som er så fin. Et nydelig innlegg! Å vokse av seg slike begymringer er noe av det beste som har hendt meg.

  • Svar esra 21/06/2013 klokka 15:15

    Mina, du er så fin!!

  • Skriv en kommentar