Monthly Archives

December 2013

15/12/2013 · Jeg har også på meg klær

Smykkesveis.

smykkesveis smykkesveis2 smykkesveis3

 

En av mine nye favoritting fra internett og i klesskapet er gamle klessmykker fra 30 og 40-tallet. Er du heldig koster de ikke mer enn et par hundre kroner og de kan få selv det mest søndagsbustete hår til å se en anelse mer glamorøst ut. Om det skulle være ønskelig tredje søndag i advent selvsagt. Denne er kjøpt på Etsy og ble funnet etter et kjapt søk på dress clip art deco.

7 kommentarer
06/12/2013 · Det fineste jeg vet, Fine ting

Det rare med snørr og feber.

fugl2

Er man at etter en litt for lang periode innsylta i det blir i overkant sentimental. Det siste døgnet har jeg grått av alt jeg har kommet over på internett. Alt.

Topp tre på lista over hva som har gått rett i hjertet på meg er:

Dette TED foredraget om sårbarhet og hvorfor livet blir bedre av å tørre å leve med det av Brene Brow.

Denne fotoserien en mann tok av konas kamp mot brystkreft.

Dette diktet av en ung jente som treffer kjernen av de siste ukenes debatter rundt kropp og hvordan vi forholder oss til den så godt at jeg ble målløs.

Sistnevnte er obligatorisk tidtrøyte om du skal være på internett fem minutter eller mer i helga.

 

 

7 kommentarer
03/12/2013 · Fine folk, Hverdag

Bak hovedscenen.

elseliten1elseliten22elseliten17elseliten6elseliten16elseliten19elseliten20elseliten30elseliten3elseliten9elseliten7elseliten12elseliten13elseliten14elseliten24elseliten29elseliten28elseliten21elseliten18elseliten26

 

Forrige onsdag fikk jeg være med Else bak scenen når hun spilte den fantastiske forestillingen sin “Kondolerer” for fullt hus på Nationaltheaterets hovedscene og da hun pratet om forestillingen med en klasse fra en folkehøyskole etter teppefall. Det så omtrent ut som dette.

0 kommentarer
02/12/2013 · Hodebry

Om å være 13 år med slankedagbok / en historie om kroppskomplekser før #healthy.

raadyrflokken

Da jeg var 13 år begynte et langt uvennskap med kroppen min. Etter noen år med et gradvis økende misnøye og uro over at kroppen var i ferd med å bli noe annet enn det den hadde vært, slo den lille murringa ut i full blomst omtrent rundt bursdagen min sommeren 1996. På en strand, i en bikini, med en is i hånda forandret alt seg. Den ble stygg. Jeg ble flau. Og helvete var løs. Fra og med da startet krigen mot en mage som var for stor, lår som var for myke og en kropp jeg følte hadde forrådt meg. Nå skulle den få igjen. På en eller annen måte skulle jeg gjenvinne kontrollen, slik at jeg slapp å være så flau og ukomfortabel i den hele tiden. Slapp å grue meg til gymtimer og grine i prøverom.

Ved hjelp av sultestrategier, dietter og hjemmesnekrede ideer om hvordan slikt best burde gjøres gikk jeg grundig til verks. I perioder spiste jeg lite eller ingenting. Det var overraskende lett å snike seg unna. Fortelle at man allerede hadde spist noe et sted og derfor var mett. I andre perioder spiste jeg lite på dagen, men sprakk på kvelden og la meg med magen full av bolle og skam langt oppi halsen. I andre perioder forsøkte jeg meg på renselseskurer med hjemmesnekrede juicer. Det ene avløste det andre. Den ene kuren mer fantastisk enn den forrige, til jeg gikk tom for ideer.

Krigen mot mage, rumpe og lår var i motsetning til i dag, noe jeg bedrev ganske alene. Med et internett som kun var tilgjengelig ett sted i hele huset og da først etter nititidig påkobling via et skrikende modem, var det lite annet enn mitt eget hode og dagboka som var arena for all planleggingen, vurderingene og erfaringene jeg gjorde meg underveis. Det gjorde at jeg, til tross for at kroppstankene opptok mye tid og ca 70% av dagboka mi, også lett ble distrahert til å tenke på andre ting. Det fantes ingen blogger, instagramfeeder og hashtags som ved hjelp av et tastetrykk var med på å mate det sultefora hodet mitt med ideer som gjorde at jeg fikk inspirasjon til å fortsette enda litt lenger. Med treningsdagbøker, #strongisthenewskinny og #fitforlife-oppskrifter på proteinpannekaker med stevia. Så til slutt så gikk det over. Sakte, men sikkert.

Det tror jeg derimot ikke det hadde gjort i dag. I dag hadde jeg, som et urovekkende stort flertall av verdens tenåringsjenter, kunnet dyrke kroppsprosjektet mitt ufortrødent i mange flere år. Kanskje enda. Og det gjør meg redd. Spesielt med tanke på at siste rest av kroppskompleksene fra 1996 først slapp taket 15 år senere. Når jeg var 28.

Derfor. Om du er en jente som oppfyller en eller flere av følgende kriterier: du har en kropp og/eller er mye på internett, kan det være lurt å ta seg en pause og på regelmessig basis minne seg selv på følgende:

– Det viktigste med deg er ikke hvordan kroppen din ser ut.

– Styr unna bilder merket med #healthy og #cleaneating og bruk heller tiden på bilder merket med #glad og #lolcatz.

– Tittelen “frue” gjør deg ikke nødvendigvis til en autoritet på hverken ernæring eller kosthold.

– Det finnes mye morsommere ting på internett enn treningsplaner og matoppskrifter med cottage cheese. Foreksempel ca. alle klipp med Jennifer Lawrence.

– Hvordan en kropp ser ut har ikke nødvendigvis noe å gjøre med hvor sunn den er.

– Hvordan en kropp ser ut har ikke nødvendigvis noe å gjøre med hvor sunn den er.

Og ikke minst;

– Hvordan en kropp ser ut har ikke nødvendigvis noe å gjøre med hvor sunn den er.

 

19 kommentarer