08/05/2015 · Hodebry

Om å være 16 år og urolig.

16år-c

 

Jeg oppsøkte psykolog for første gang når jeg var 16. Jeg hadde over lengre tid hatt en gnagende følelse av at noe ikke stemte. Av at det var noe som burde gjøres annerledes. Det var en uro som hadde satt seg under det ytterste hudlaget, som prikket og klødde og reiv og som ikke ga seg. Som holdt meg våken om nettene og som satt seg i skuldre og nakke.

 

Problemet var derimot at jeg ikke hadde et bestemt problem som jeg mente var stort nok til å forklare det gjennomsyrende følelsen av håpløshet og stress som lå og gnagde hele tiden. Jeg var jo redd for å ikke være flink nok på skolen, bekymret for hva jeg skulle bli når jeg blir stor, for om noen noen gang kom til å bli forelska i meg, for om jeg kom til å få det skikkelig bra hele tiden noen gang jeg også. Men mest var alt en svevende røre. Det var ingen skilsmisse hjemme, ikke en spiseforstyrrelse som var stor nok enda, ingen som slo meg. Det var umulig å gripe helt tak i noe av det. Fra å ha skrevet skråsikkert i dagboka når jeg var tolv visste jeg plutselig ingenting lenger.

 

Men en ting var jeg sikker på. Det var ikke sånn her det skulle være. Jeg var jo 16 år og det hadde jeg lært skulle være den aller beste tiden i livet. Alle snakket om det. All ungdomslitteratur, alle filmer. Ingenting skulle senere måle seg med den tiden jeg akkurat nå sto midt oppe i. Senere skulle jeg se tilbake på denne tiden og lengte tilbake, bli litt melankolsk men samtidig smile vel vitende om at jeg i hvert fall hadde opplevd dette. Jeg hadde levd en gang da verden var bekymringsløs og fri. Jeg hadde hatt min smak av den tiden i livet der alt var eksplosivt og deilig og jeg skulle være trygg og glad og kjempepen. Jeg var ingen av delene.

 

Psykologen jeg fant via internett hadde langt fjes, grått krøllete hår og et godt smil. Hun satt foran et maleri malt i varme, klare farger og lurte på hva det var som plaget meg. Jeg måtte innrømme at det var diffust, men at følelsen av å ikke ha det så bra som jeg egentlig burde ha det i denne helt magiske tiden, var det som gjennomgående holdt meg våken om nettene.

 

Psykologen jeg fant via internett var mild og god, og gjennom to timer hos henne fortalte hun meg både subtilt og direkte at den beste tiden i livet slett ikke trengte å være når man var 16. Den kunne like gjerne ligge et stykke lenger frem hele tiden. Og kanskje var det nettopp det den gjorde? ”Det blir bare bedre og bedre”, sa hun. ”Sånn var det i hvert fall for meg”.

 

Heldigvis for meg, så trodde jeg på henne. Det var noe med det lange fjeset og det trygge smilet som gjorde at jeg tenkte at det kanskje ville ordne seg for meg også. Det var noe med at hun fortalt meg at jeg ikke var alene. Tvert imot. De fleste på min alder følte på de samme tingene, det var bare ingen som snakket så mye om det. At det var en like stor og naturlig del av det å være tenåring som alt annet. Til og med kanskje vanligere.

 

At enkelte er heldige og faktisk har det så magisk når vi er 16 som populærkulturen forteller at tenåringslivet skal være, er bare fint. Men de av oss som ikke hadde det må åpenbart snakke høyere, sånn at den forestillingen om den magiske tiden man aldri får tilbake slår sprekker og i det minste blir mer nyansert. Gjennomgående har nettopp dette vært tema i så mange av denne vårens kronikker fra ungdommer som føler seg utbrent og pressa. Som lurer på om det er en diagnose. For sånn som dette kan det jo ikke være normalt å ha det? Men min erfaring er at noe av det vonde, diffuse og litt slitsomme kan rett og slett være noe av det det innebærer å vokse opp. At det ikke nødvendigvis trenger et navn. At det er helt naturlig at humør og mål og følelse av mening varierer i den perioden der hormonene eksploderer og du er midt mellom barn og voksen et sted. Der du går fra skråsikker til flytende. Og at det mest av alt bare er å flyte med. Så blir det kanskje bare bedre og bedre.

 

 

9 kommentarer

9 kommentarer

  • Svar Maria 08/05/2015 klokka 15:57

    så fint skrive;også så sant! er sikker på at det beste ligger framme i tid:) visdom, erfaring og å læra stadig vekk å ta vare på seg sjøv gjer framtida til ein fin tanke. Og nåtida til ein god tilværelse! takk for at du delte:)

  • Svar Torill Bull 08/05/2015 klokka 17:00

    Du er en fin stemme, Mina!
    Det kan være vanskelig å føle så mye, men samtidig – hvem hadde vi vært uten følelser?

    • Svar Mina 15/05/2015 klokka 09:18

      Tusen takk Torill! Og, enig. Innimellom koster det litt. Men det er det verdt.

  • Svar frustrert frue 12/05/2015 klokka 20:36

    16 års alderen var for min del mildt sagt kaotisk. Herregud, for et slit, selvom man ikke hadde “voksenting” å bekymre sæ for. Men æ vil si de bekymringan æ hadde da vil æ for all del ikke bytte ut med kommunaleavgifter, renteendring, henting og bringing av barn til skole og husarbeid som aldri tar slutt. Dem kan virke små, men for en 16 årig jente e sjelden et problem for lite. At et problem e for lite, kan fort bli et stort problem det og. Noe du skriver her. Og æ har sagt det før, og nu sir æ det igjen: æ sku gjerne lest dine blogg innlegg da æ va 16.

    • Svar Mina 15/05/2015 klokka 09:17

      Tusen takk for at du kommenterer og deler dine egne historier! Det gjør det så ekstra fint å skrive :)

  • Svar marire 16/05/2015 klokka 08:24

    <3

  • Svar Elise 27/05/2015 klokka 08:55

    Dette var utrolig fint skrevet! Jeg kjenner meg veldig igjen, noen skulle fortalt meg dette da jeg var 16. Nå er jeg 3 år eldre og kjenner litt på det enda, men nå har jeg opplevd at det går oppover. Ting blir generelt lettere med alderen for noen av oss. Det er jo en fin ting at det bare blir bedre og bedre :)

  • Svar Vilde 15/08/2015 klokka 21:21

    Du skriver så godt! Jeg kjenner meg igjen i alt du skriver. Det var så godt å komme ut av tenårene og få ro på hormonene. Det ble faktisk bedre selv om jeg av og til føler meg som en forvirra 16 åring.
    Fint innlegg!

    • Svar Mina 24/08/2015 klokka 09:40

      Tusen takk! Så fint å høre at det er flere som hadde det sånn.

    Leave a Reply to Maria Avbryt svar