Å være syk passer aldri, og det at kroppen nekter å fungere som den skal provoserer alltid hodet mitt enormt. Sånn omtrent dette scenariet utspiller seg med ujevne mellomrom flere ganger i løpet av dagen:
Hodet: Hei, du!
Kroppen: (vrir seg, men svarer ikke)
Hodet: Hei, du. Ja, du der nede! Se opp hit litt, jeg snakker til deg.
Kroppen: (vrir seg litt til, strekker på seg og ser opp) Hva er det?
Hodet: Hva er det du driver med der nede? Du kan ikke bare ligge sånn, være kvalm, bli svimmel så fort du reiser deg. Vi har ting å gjøre! Steder å se! Folk å møte! Kom igjen, stram deg opp.
Kroppen: Jo, men magen styrer liksom showet her. Den trenger litt tid sa den, men lover å forte seg. Eller, så fort som den kan. Det er visst mye å ordne opp inni der.
Hodet: Jo, men. Kan du ikke bare … hva skjedde med å tenke seg frisk liksom? Det må vel gå ann! Tenk Oprah! The Secret! Komigjena.
Kroppen: (…) Er ikke det strengt tatt ditt ansvar?
Hodet: Jo, men .. det bare .. det er jo ikke bare jeg som kan .. herregud, jeg tenker jo for bare livet! Damnit. Nå ble jeg kvalm også.
Både jeg og hodet mitt fordyper oss i dette øyeblikk i et improvisert tålmodighetskurs, der moralen er å la kroppen få ro (!) til å fikse seg selv. Innimellom. Men. Herregud. Så. Kjedelig. Det. Er.
PS: Takk for gode kvalmetips. Ingefær og cola er sålangt en hit.
