Browsing Category

Hodebry

08/10/2014 · Hodebry

Andre steder på internett.

Jeg befinner meg som seg hør og bør også en rekke andre steder på verdensveven. Hvis du har lyst til å følge meg andre steder på internett, er det disse tre stedene jeg er mest:

Instagram

Instagram

På Instagram heter jeg det samme som her inne, minismartinis. Her legger jeg ut bilder daglig. Av kjoler, hund, hår og små utsnitt av hva jeg fyller dagene med.

 

MinMote

MinMote

MinMote.no skriover jeg fast om vintage. Både motehistorie, den beste vintagekjøpene du kan gjøre selv både i butikk og på nett og hvordan du tar best vare på klærne dine.

 

Pinterest

Pinterest

Jeg har nettopp omfavnet Pinterest! Sent, men godt. Her legger jeg inn bilder av favorittene mine fra Etsy, bilder som inspirere meg, fine damer og bittelitt mat og interiør. Er i sin spede begynnelse, men har fått filla så det vokser raskt. Du finner meg under navnet Mina Lystad.

Hvor er dere på internett? Har dere noen instagramkontoer jeg bør, stappfulle Pinterest-brett  eller noen inspirerende blogger jeg bør se? Del i kommentarfeltet under!

1 kommentar
25/09/2014 · Hodebry

Om å snakke om andre jenter / En er schtøgg og en er nesten hore

b380e89a913d703d9a37dedb63dd8182

På onsdag fikk jeg vite at det ikke var noe rart at Thea bare hadde fått 24 likes på Instagram-bildet sitt, fordi hun var skikkelig schtøgg på det. Thea selv hadde gått av bussen på en holdeplass tidligere, men de to jentene som satt igjen på bussen, som fram til nylig hadde virket som om de var venninnene til Thea var helt enig. Hun var skikkelig schtøgg på bildet. Bildet Thea hadde snakket om selv bare for litt siden. Bildet hun hadde vært litt usikker på hvorfor ikke flere hadde likt. Bildet hun åpenbart likte ganske godt selv. Hun hadde ikke trengt å lure mer, om hun bare hadde spurt venninnene sine en gang til før hun gikk av bussen. De hadde svaret hele tiden.

Tidligere i sommer når jeg satt i parken og leste lærte jeg av to jenter på omtrent tjue som satt rett ved meg at en jente de kjente ikke var en hore selv om hun nettopp hadde ligget med en de kjente. Fordi hun var søt. Flaks for henne. Hadde hun ikke vært søt hadde hun åpenbart ligget syltynt ann. Regelen var dessuten også sånn at det viktigste var å ha sex med folk man kjente fra før. Istedenfor å ha one night stands. Da holder du deg innafor, sa de to jentene i parken. Selv om du har sex med mange. Også må du være søt da. Det er det viktigste av alt om du ikke vil bli stempla som hore.

I forrige uke skrev store norske aviser side opp og side ned om Generasjon prestasjon, med spesielt fokus på den generasjonen med jenter som vokser opp nå og presterer seg selv syke. Jeg tror de presterer hverandre syke også. Med tanke på hvor lite jeg snakker direkte med jenter mellom fjorten og tjue år, er det urovekkende hvor ofte jeg overhører samtaler der de snakker hardt og strengt om andre jenter de kjenner. Da tør jeg nesten ikke tenke på hvor hardt og strengt de snakker til seg selv når ingen andre hører.

Jeg er ikke sikker på om det er sant at jenter er jenter værst, men jeg er ganske sikker på at vi jenter har en tendens til å ta imot disse rammene og kravene vi får presset ned over hodet på oss og rette sinnet mot oss selv. Og andre jenter vi kjenner. Vi tar tak i vage normer for jenteoppførsel og lager strenge regler av dem for hvordan en jente bør og skal være. Og vi håndhever dem hardt. Snakker om andre og hva de får til og hvordan de er, vel vitende om at andre sikkert snakker om oss på samme måte når vi ikke er der. Når vi går av bussen. Når vi ikke er med i parken. Kollektivt er vi dermed med på å heve lista for hva som er innafor og hva som er uttafor når det kommer til jenteoppførsel. Og kravene om å gjøre alt riktig hele tiden. De kommer ikke bare utenfra, de kommer også fra oss selv.

Istedenfor bør vi bli forbanna og sende kravene og målene og rammene og de vage normene vi ikke orker, tilbake der de kom fra. Til helvete med dem. Bli sint! Så kan vi heller bruke tiden på å snakke om andre ting enn hvem som er schtøgge, og hvem som er horer. Slutte å bekymre oss for hva alle andre synes om oss hele tiden, fordi vi kollektivt har bestemt oss for å bruke tiden på andre ting. Gi oss selv rom til å senke skuldrene. Gi oss selv et rom der vi kan diskutere alt som hører til det å være jente, men med et språk som ikke gjør vondt i magen.

Og så må vi som ikke er jenter lenger, men som er damer, gå foran med et godt eksempel. Vi som er ute av den emosjonelle klaustrofobiske suppa det er å være tenåring må vise at det går ann å bryte fri fra det. Å ikke videreføre kulturen der vi blir målt på hvordan vi ser ut, hvem vi har sex med og andre helt uvesentlige ting som ikke sier noe som helst om hvem vi er og hva vi står for. Snakk om en bok du har lest, om en film du så eller om hva du vil bli når du blir stor. Eller snakk skikkelig høyt og fint om en annen jente du kjenner på bussen.

10 kommentarer
09/09/2014 · Hodebry, Hverdag

Ny spalte / Feministsnacks uke 37.

Høst er tid for nye bøker, strømpebukser og nå også faste bloggspalter. I anledning at bladene straks blir gule og slipper seg mot bakken starter jeg derfor en ny ukentlig spalte her på bloggen. Spalten skal inneholde det beste av feministisk lesestoff, filmsnutter og småtteri jeg har snublet over den siste uka. Enkelt og greit. Noe har du kanskje sett før, annet er kanskje helt nytt for deg. Uansett, litt mer plass på internett okkupert av andre ting enn slanketips og detox vinner alle på. Riots not diets.

Og i den aller første utgaven av spalten jeg har valgt å gi det klingende navnet “Feministsnacks” ut disse små karamellene:

 

Denne artikkelen fra The Wired der skribent og videospillentusiast Laura Hudson skriver om hvorfor hun elsker spillet “The last of us” og da spesielt tilleggskapittelet “Left behind” de slapp til spillet i våres.

Les: “The videogame that finally made me feel like a human being” her.

We don’t just need more women in videogames — we need more women who don’t fit in boxes. Left Behind isn’t remarkable just because it meets a quota. Ellie and Riley aren’t just concepts or good intentions. They’re people: fully-realized, quirky, funny, dangerous girls. Ellie isn’t there for anyone – to inspire, titillate or motivate them. Ellie there because she’s herself, and for once, that’s reason enough.

thelastofus-leftbehind-660x371

 

 

 

Dette blogginlegget til fantastiske Karinskonstgrepp. Blir aldri gammelt. (Dessverre).

Kropp og politikk

Kroppen på bilden ovan har blivit politisk. Den tillåts inte bara vara en sammansättning av hud, ben, organ och blod. För en kropp som skiljer sig så markant från den kropp vi annars ser i tidningar, i reklam och på film och som ändå inte skäms för sig måste försöka säga nåt va? Ska vi bara låta den existera okommenterad?

 

 

USAs visepresident Joe Biden har denne uken vært ute i amerikansk media og latt seg intervjue i forbindelse med idrettsutøver Ray Rices suspendering etter at han utøvet vold mot forloveden sin. Biden har engasjert seg i arbeidet mot vold i hjemmet i mange år, og sa blant annet følgende i et intervju med Today:

It’s never, never, never the woman’s fault. No man has a right to raise a hand to a woman. No means no. […] The one regret I have is we call it domestic violence as if it’s a domesticated cat. It is the most vicious form of violence there is, because not only the physical scars are left, the psychological scars that are left. This whole culture for so long has put the onus on the woman. What were you wearing? What did you say? What did you do to provoke? That is never the appropriate question

Les mer her.

 

 

Dette bildet postet av @monkinodraw på Instgram, fra feeden til den fantastiske svenske Instagram-kontoen @kvinnohat.

10608088_425802360892175_1946141592_n

 

Inn og les!

Og bruk gjerne kommentarfeltet til å tipse om andre gode artikler, bilder, videoer, musikk eller innlegg du mener flere bør se.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

3 kommentarer
12/02/2014 · Hodebry

Om å være feminist / historien om et svensk TV-program jeg så og likte sånn passe.

vinterfrakk4

I Sverige, det vidunderlige landet på andre siden av Svinesund, har feministdebatten de siste ukene våknet til liv igjen. Det vil si, i Sverige lever debatter med feministisk agenda i mye større grad enn her, men den har nådd nye høyder etter at en av redaktørene for den legendariske 90-tallsboka “Fittstim”, Belinda Olsson, i beste sendetid på SVT har sendt sitt helt egne TV-program om temaet i “Fittstim – min kamp”. Belinda Olsson har nemlig på sine eldre dager begynt å tvile på om feminisme har noe for seg og om den har “gått for langt”. Det synes jeg, på lik linje med en hel haug med svenske feminister, først og fremst er litt trist. Og ganske kjedelig.

For meg har det å være feminist alltid vært ganske selvsagt. Men i flere år var min feminisme noe jeg bare levde og ikke noe jeg bevisst reflekterte over. Det var heller ikke noe jeg snakket om. Det kunne nemlig ikke falle meg inn at jeg skulle behandles annerledes fordi jeg var jente, eller at jeg og bestekompisen min skulle ha ulike muligheter fordi jeg var jente og han var gutt. Men så skjedde det noe. Både med meg og Belinda Olsson. Belinda Olsson hadde nemlig som jeg, sin feministiske oppvåkning i det vi som rødhårede lubne småjenter så smått forsto at det var de aller søteste jentene som vant en konkurranse vi egentlig ikke visste vi var med på.  Vi, og andre som ramlet utenfor normen, hadde ofte lite å stille opp med mot de som var søte eller pene eller blonde, og måtte derfor enten infinne oss, tilpasse oss eller stille spørsmålstegn ved hvorfor det var sånn. Hvorfor det å være jente helt plutselig skulle handle så mye om å være pen, og så innmari lite om andre ting. Hvorfor det var så trangt og lite luft i den båsen som het “jente”. Hvorfor det var så trangt og lite luft i den båsen som het “gutt”.

Og sakte men sikkert vokste det fram en murring, noe jeg ikke klarte helt å sette fingeren på. Det var noe som ikke stemte, også andre steder enn i speilet, og det var ikke før den svenske tekstsamlingen “Fittstim” og senere den norske varianten “Råtekst” deiset ned i fanget mitt at jeg forsto at flere hadde på samme måte og at murringa fikk et tydelig språk. Andres historier var annerledes, men jentene som skrev i “Fittstim” og “Råtekst” turte å være utleverende og personlige. De skrev seg rett inn i hjerte og mage og plutselig følte man seg ikke så alene lenger. Ting ble endelig litt klarere. Og det hadde et navn.

Den personlige tonen jeg likte så godt førte derimot til at et av de mest brukte argumentene for at feminismen  i privilegerte vestlige land som Norge og Sverige har gått for langt er at den er så enormt selvopptatt. Det ble den avskrevet som den gangen på 90-tallet og det blir den like lett avskrevet som nå. Ved første øyekast kan de delene av feminismen som har utgangspunkt i egen dårlig selvfølelse og selvbilde selvsagt virke snever, men når man får presentert ferske forskningsresultater som viser at et stort antall jenter bruker mer tid på utseende sitt enn de gjør på lekselesing blir det tydelig at det slett ikke er et problem som bare gjelder den enkelte. Og at det derfor kan være naturlig å anta at årsaken til problemet også må finnes et sted utenfor den enkelte jentas selvopptatte virkelighetsoppfatning. At vi ikke bare helt tilfeldig har ramlet inn i en felles massepsykose som har gjort at vi har grodd fast foran speilet. Og hvilke konsekvenser kan det få? Er det “bare” et lite overfladisk problem at så mange jenter er misfornøyde med hvordan de ser ut, eller er det et problem som raskt manifesterer seg andre steder og vokser seg større? For hva kunne de foreksempel brukt tiden sin på istedenfor håret? Eller huden? Og hva gjør det at de er så opptatt av hvordan de ser ut til enhver tid med dem? Med oss?

Jeg er fortsatt feminist. Av mange og åpenbare grunner som rekker langt utenfor hvilket forhold jeg har til speilbildet mitt. Jeg er feminist fordi det fremdeles er sånn at kvinner får dårligere betalt enn menn for samme arbeid, fordi det på verdensbasis dør en kvinne hvert minutt i forbindelse med svangerskap og og fødsel, fordi både mannsrollen og kvinnerollen er for trang, fordi altfor få jenter tør å takke ja til jobb som sjefer selvom de er mer enn flinke nok, fordi vold mot kvinner er så omfattende at det i følge en studie gjort av Verdensbanken er en like stor trussel for kvinners helse som hiv/aids og kreft, fordi det fremdeles er nødvendig å skrive denne teksten. Fordi det for meg er selvsagt å være det, å tørre å bruke ordet, selv om min store nittitallsheltinne Belinda Olsson har rygga. Henne om det. Vi andre kan heller bruke tiden framover på å rive oss løs fra de kjedelige debattene om hva vi bør debattere, ta en felles avgjørelse en gang for alle at det går ann å ha flere tanker i hodet samtidig og at vi bare fortsetter. At det er mindre viktig hvem som har skylda, men at vi faktisk gjør noe med skjevhetene. At feminismen ikke har noen klar fasit, men at fordi problemene fremdeles er tilstede må vi fortsette å tørre å ta samtalen. Bli mindre redd for ordet, mer opptatt av sakene, løfter blikket, brette opp armene og bare gjøre. For det er det all grunn til.

Har du lyst til å se serien kan du gjøre det her.

Har du lyst til å lese mer om hva andre svenske jenter skriver om den kan du lese Nina Åkestam fantastiske kronikk her, et av den svenske bloggerens Hanna Pees innlegg her og sist men ikke minst, vår helt egne Marta Breens suverene kronikk om “Fittstim”-serien her, Anna B. Jensens kronikk her eller alt av Caitlin Moran. God fornøyelse. 

25 kommentarer
05/02/2014 · Hodebry, Hverdag

Hei mørket.

snø

Du skal ha for standhaftigheten. For evnen til å trenge deg gjennom ethvert lag av motstand, gjennom D-vitaminer og oppsparte soltimer fra høst og sommer, gjennom netter med jevn og god søvn, gjennom helger der man klarer å mobilisere noe som minner om overskudd. Gjennom viljen til å holde deg ute.

Du skal ha for at du aldri gir deg. Ikke gir deg før siste bit av motstand er slipt ned, kastet bort, svelget unna, overgitt. Ikke gir deg før du har fått det du mener er din rettmessige plass. Ikke gir deg før du omslutter alt og alle nesten hele tiden. Ikke gir deg før du har gjort knærne svake og dyna ekstra tung.

Du skal ha for at du nå er på vei inn i din siste krampetrekning. At du til tross for at du dro ned rullgardina også i år var mulig å holde unna lenger denne vinteren enn de foregående. Og at du uansett hvor mye du sparker og slår nå er på vei tilbake. At vi snart er ferdige med hverandre på en lang lang stund og at vi snart kan trekke oss hvert til vårt og samle krefter til neste runde.

Takk og lov.

4 kommentarer
30/01/2014 · Hodebry

Om hvorfor det er best med gammelt når du har lyst på noe nytt.

høstklær4

I går snublet jeg over en påminnelse om hvorfor det er best å kjøpe gammelt når du har lyst på noe nytt. Både for lommeboka og verden forøvrig. Her er fire grunner til hvorfor du bør kjøpe brukt, eller ingenting i det hele tatt:

1. Til tross for mengden med syntestiske klær er bomull overrepresentert i de klærne vi aller helst foretrekker å kjøpe, noe som fører til en vanvittig bomullproduksjon. En veldig stor del av bomullen som dyrkes er genetisk manipulert og er avhenig av å bli sprayet med giftige sprøytemidler for å vokse, noe som forurenser og påvirker jordsmonnet, dyrene og vannet i områdene det dyrkes. Spesielt India er et land som er utsatt for dette.

2. For å holde prisene på klærne nede er man avhengig av å holde prisen på folka som lager dem tilsvarende lav. De som arbeider på fabrikker som lager toppene du og jeg rasker med oss fra stativet på HM eller Zara jobber ofte under forferdelige og utrygge forhold, noe den grusomme kollapsen av en tekstilfabrikk i Bangladesh var et eksempel på. Enkelte land går også så langt som å bedrive ren slavedrift. Regjeringen i Uzbekistan befaler nærmere en million av befolkningen sin til gratis tvangsarbeid under den årlige bomullsplukkingen. Arbeiderne er barn helt ned i ti-års alder.

3. Fargene på klærne er farget med kjemiske midler som er med på å forurense på samme måte som kjemikalene fra bomullsproduksjonen. Ofte blir også disse kjemikalene dumpet i grunnvannet i nærheten av de gjeldene fabrikkene.

4. At vi kjøper for mye ting gjør at vi kaster og forsøpler tilsvarende mengde. Faktisk kaster vi i Norge 120.000 tonn klær i året.

Er du enda ikke overbevist om hvorfor det kan være lurt å kutte forbruket på klær spesielt kan du lese den originale artikkelen her og enda en her. Er du overbevist, men vil gjøre enda mer kan du se en film om hvorfor det er lurt å kutte forbruket generellt her. 

 

5 kommentarer