Warning: Declaration of WPSDAdminConfigAction::render() should be compatible with WPSDWPPlugin::render($ug_name, $ug_vars = Array, $action = NULL) in /customers/5/5/c/minismartinis.com/httpd.www/wp-content/plugins/wp-stats-dashboard/classes/action/WPSDAdminConfigAction.php on line 33 Hodebry – minismartinis
Browsing Category

Hodebry

18/01/2014 · Hodebry

Vinterklær oppsummert.

3c0ce0d6756411e38b6e0ec76862db63_84aed5ec06bc111e393720eb28e453ce3_87dae64ac727511e3b6530e9cd22cd9e6_8529ec6a47bb611e38e350e3f2ef40ad6_8626eec7659d811e3a8000e98683cb2d8_83720866c6ce611e3ae0e12ea8b4c068d_8bda64ae279e211e387020e4547f39cc3_8e3de44747db811e3a3a412c44c439d28_8e64a9c9e54fa11e3bb58123c1ed3b867_8-1

 

Så langt i vinter har jeg sett ut omtrent som dette. Med strikkede reinsdyr, rutete skjorter, korte kjoler og klesklyper i håret på Instagram. Der inne, som her ute, heter jeg minismartinis.

4 kommentarer
02/12/2013 · Hodebry

Om å være 13 år med slankedagbok / en historie om kroppskomplekser før #healthy.

raadyrflokken

Da jeg var 13 år begynte et langt uvennskap med kroppen min. Etter noen år med et gradvis økende misnøye og uro over at kroppen var i ferd med å bli noe annet enn det den hadde vært, slo den lille murringa ut i full blomst omtrent rundt bursdagen min sommeren 1996. På en strand, i en bikini, med en is i hånda forandret alt seg. Den ble stygg. Jeg ble flau. Og helvete var løs. Fra og med da startet krigen mot en mage som var for stor, lår som var for myke og en kropp jeg følte hadde forrådt meg. Nå skulle den få igjen. På en eller annen måte skulle jeg gjenvinne kontrollen, slik at jeg slapp å være så flau og ukomfortabel i den hele tiden. Slapp å grue meg til gymtimer og grine i prøverom.

Ved hjelp av sultestrategier, dietter og hjemmesnekrede ideer om hvordan slikt best burde gjøres gikk jeg grundig til verks. I perioder spiste jeg lite eller ingenting. Det var overraskende lett å snike seg unna. Fortelle at man allerede hadde spist noe et sted og derfor var mett. I andre perioder spiste jeg lite på dagen, men sprakk på kvelden og la meg med magen full av bolle og skam langt oppi halsen. I andre perioder forsøkte jeg meg på renselseskurer med hjemmesnekrede juicer. Det ene avløste det andre. Den ene kuren mer fantastisk enn den forrige, til jeg gikk tom for ideer.

Krigen mot mage, rumpe og lår var i motsetning til i dag, noe jeg bedrev ganske alene. Med et internett som kun var tilgjengelig ett sted i hele huset og da først etter nititidig påkobling via et skrikende modem, var det lite annet enn mitt eget hode og dagboka som var arena for all planleggingen, vurderingene og erfaringene jeg gjorde meg underveis. Det gjorde at jeg, til tross for at kroppstankene opptok mye tid og ca 70% av dagboka mi, også lett ble distrahert til å tenke på andre ting. Det fantes ingen blogger, instagramfeeder og hashtags som ved hjelp av et tastetrykk var med på å mate det sultefora hodet mitt med ideer som gjorde at jeg fikk inspirasjon til å fortsette enda litt lenger. Med treningsdagbøker, #strongisthenewskinny og #fitforlife-oppskrifter på proteinpannekaker med stevia. Så til slutt så gikk det over. Sakte, men sikkert.

Det tror jeg derimot ikke det hadde gjort i dag. I dag hadde jeg, som et urovekkende stort flertall av verdens tenåringsjenter, kunnet dyrke kroppsprosjektet mitt ufortrødent i mange flere år. Kanskje enda. Og det gjør meg redd. Spesielt med tanke på at siste rest av kroppskompleksene fra 1996 først slapp taket 15 år senere. Når jeg var 28.

Derfor. Om du er en jente som oppfyller en eller flere av følgende kriterier: du har en kropp og/eller er mye på internett, kan det være lurt å ta seg en pause og på regelmessig basis minne seg selv på følgende:

– Det viktigste med deg er ikke hvordan kroppen din ser ut.

– Styr unna bilder merket med #healthy og #cleaneating og bruk heller tiden på bilder merket med #glad og #lolcatz.

– Tittelen “frue” gjør deg ikke nødvendigvis til en autoritet på hverken ernæring eller kosthold.

– Det finnes mye morsommere ting på internett enn treningsplaner og matoppskrifter med cottage cheese. Foreksempel ca. alle klipp med Jennifer Lawrence.

– Hvordan en kropp ser ut har ikke nødvendigvis noe å gjøre med hvor sunn den er.

– Hvordan en kropp ser ut har ikke nødvendigvis noe å gjøre med hvor sunn den er.

Og ikke minst;

– Hvordan en kropp ser ut har ikke nødvendigvis noe å gjøre med hvor sunn den er.

 

19 kommentarer
29/05/2013 · Hodebry

Om å gjøre seg fin på bilder.

noldusnoldus2noldus4noldus3

Fra jeg var 12 til jeg var 21 var det å se bilder av meg selv noe av det værste jeg visste. Haka lå alltid feil, håret var på tvers og ingenting av det jeg så på de bildene som ble tatt av meg føltes i nærheten av sånn jeg følte jeg så ut. Derimot ble alle kompleksene jeg hadde over de store armene, den myke magen, de upraktiske lårene, den klønete høyden min og dobbelthaka behørlig bekreftet og dokumentert. Og den påfølgende angsten og gråten slo meg alltid i rett i bakken. Pang. Rett ned. Der bakken var klar og tok meg imot med åpne armer. “Kom ned hit du. Her kan du ligge og sprelle i selvmedlidenheten din så lenge som du bare vil”, sa bakken. “Ja, takk”, svarte jeg. Og sprella.

Denne panikken for kameraet fulgte meg lenge. Og den spredde seg. Det som begynte som kamerahetta vokste seg til å bli skam over hvordan jeg så ut. Punktum. Hvis det monsteret jeg så på bildene virkelig var meg måtte jo det bety at dette var det folk rundt meg så hele tiden. Og det gjorde meg så trist, så lei meg, og så flau at jeg til slutt brukte store deler av den tida jeg var våken hver dag til å gruble på det. Hvordan jeg skulle bli mindre, finere og bedre. For meg selv, og ikke minst de som måtte se på meg.

Helt til jeg forsto følgende: Å bli fin på bilder handler ofte i veldig liten grad om hvordan man ser ut i virkeligheten. Et bilde er bare et bittelite øyeblikk fanget. Et blikk, et klikk, en vinkel, et bittelite stykke tid fryst og så ferdig med det. Åpenbart for mange, men ikke for meg.

Desto mer tydelig var det derimot at jeg ikke orket å ha det sånn lenger. Og derfor begynte jeg å ta bilder av meg selv. I alle situasjoner og med alle ansiktsuttrykk. Med sminke, uten sminke, med istykkersovet sminke og med masse sminke. Fra alle vinkler og til alle døgnets tider sånn at jeg neste gang jeg ble tatt bilde av ikke ville bli så overraska over hvordan jeg så ut. Fra høyre side foreksempel, nedenfra og opp med en overarm som plutselig så større ut enn hodet mitt. Jeg hadde sett det før, og selv om det stakk litt eller stakk mye, kunne jeg i det minste se at det var meg selv. Sånn jeg var sett akkurat derfra akkurat da. Når jeg veiva med armene og brauta meg varm i fjeset i en diskusjon. Og gradvis ble det mindre farlig med kameraet, og da begynte jeg så smått og se vanlig ut på bildene også. Og ikke minst, jeg kunne bruke tiden min til å tenke på helt andre ting.

Blogging er å lage fiksjon basert på egen virkelighet og bildene her inne er i aller høyeste grad det største eksempelet på det. Nå vet jeg godt hvilke vinkler jeg smiler best i, hvordan midjen ser smalest ut og hvordan beina skal stå for at bildet skal se bra ut. Og det å få til det handler aller mest om å øve seg, ikke så mye om hvordan man ser ut sånn egentlig. Om jeg ikke vet at jeg blir tatt bilde av ser jeg derimot ofte fremdeles skeiv og svett og rar ut.

Men det er heldigvis ikke så farlig, har jeg lært meg etter mye øving. Øvelse gjør mester nemlig. Ihvertfall nesten.

 

 

15 kommentarer
27/05/2013 · Hodebry

Utfartstrang.

fuglefjelljpg

Jeg innser at innen morgendagen er omme er sjansen stor for at jeg har besvimt av reisefeber. Må ut. Til havs. Til skogs. Mot strand.

0 kommentarer