Minas vintageskole

En av de tingene jeg oftest får spørsmål om her inne er hvor jeg kjøper klærne mine. I den forbindelse har jeg planer om å gjennoppta “Minas vintageskole” og i denne omgang først og fremst skrive om hvor og hvordan du aller best kjøper gamle klær. Som jo vi kan være enige om er aller best både for smak, miljø og lommebok. Men før jeg setter i gang lurer jeg på: hva lurer du aller mest på om gamle klær? Spesifike butikker? Amerikanske mål? Snitt? Glidelåser? Farger? Vasking?

Rop ut om hvordan du aller helst ser at “Minas vintageskole 2.0″ skal formes denne våren, så blir det best mulig på alle måter. 1 – 2 – 3, gå!

Mens jeg ventet på våren i fjor startet jeg en kort, men innholdsrik skole i vintage. På grunn av andre prosjekter ligger den foreløpig litt på vent, men fram til den er oppe og går igjen er det på høy tid med en reprise. Ihvertfall nå som lommebøker over det ganske land begynner å klø etter å bruke opp alle pengene sine på en ny vårgarderobe. Da er det viktig å huske at det er de nye gamle garderobene som er de aller beste. Samt vite litt mer om hva vintage egentlig er.

Klar, ferdig, gå! (Reprisen begynner nå.)

Ny onsdag, nytt innlegg fra vintageskolen. Denne uken avslutter vi det historiske tilbakeblikket ved å ta for oss de to siste tiårene i vintagepensumet. Velkommen skal dere væe til det langhårede 70-tallet og det bredskuldrete 80-tallet. Hoi! 

1970-tallet:

Det fragmenterte og varierte motebildet fra 60-tallet  fortsatte også i dette tiåret mye takket være billige flybilletter til obskure reisemål og New Age-bølgen som skylte over store deler av verden i begynnelsen av 70-årene. Til tross for at det i stor grad var flagrende gevanter, lange skjortekrager og bukser med stor sleng som preget motebildet var det dog hele seks store trender som satte sitt preg på det noe spraglete tiåret.

Den bohemske stilen besto av prærieinspirerte kjoler, lappeteppeskjørt og hjemmeheklede plagg. Glamrockerne foretrakk platåsko og klær dekket med glitrende steiner mens skuespillerne i de populære blaxploitation-filmene som regel kledde seg i fargerike kaftaner, klær dekorert med perler og rysjer og klær med tydelig etnisk inspirasjon.

Sammen med John Travolta og filmen ”Saturday Night Fever” inntok også den noe avkledde, skinnende og glamorøse discostilen dansegulv verden over. Punken, med den nå svært kjente designeren Vivienne Westwood i spissen, tok hjemmelagde antrekk til et nytt nivå med hullete t-skjorter, sikkerhetsnåler og skinnjakker med hjemmesnekra graffitti. Og som en motvekt til alt dette lot designere som Biba og Ossie Clark seg inspirere av den noe mer romantiske og myke stilen fra Viktoriatiden. Puh.

Kroppsidealet var veldig slankt, spesielt rundt armene og overkroppen.

I løpet av tiåret var det spesielt to lengder som varierte, nemlig lengden på hår og skjørtekanter. Skjørtene varierte mellom de veldig korte og de veldig lange. I tillegg var det populært med kjoler med assymetrisk hals og en bar skulder, Charlies Angels lanserte den svært populære jumpsuiten og Diane Keaton og Patti Smith gikk i bresjen for mer androgyne kvinneklær.

70-tallet var også tiåret da de store desgnerne som Givenchy, Oscar de la renta, Yves Saint Laurent, Marc Bohan for Dior og Karl Lagerfeld for Chloé etablerte mer publikumsvennlige kolleksjoner til salgs i større deler av verden enn tidligere. Diane Von Furstenbergs omslagskjole ble også lansert på 70-tallet. En kjolemodell hun fremdeles er mest kjent for, og muligens også selger mest av den dag i dag.

Det materialet som satt størst preg på klærne i denne perioden var polyester. Det syntetiske stoffet, som er laget av en type plast med det klingende navnet polymer, er både slitesterkt og krøller ikke.

Viktig å huske på når du skal handle klær fra 70-tallet:

–       Snittet var veldig kroppsnært og ofte produsert i stoff som skjuler lite bulker og strømpebuksekanter.

–       Skjortene fra tiåret var spesielt smale. Vær oppmerksom på at knappene ikke strammer for mye, eller spretter opp i tide og utide, hvilket de har en tendens til å gjøre da de syntetiske materialene de er laget av er ekstra glatte. Gjør de det er skjorta for trang.

–       Beltene fra epoken er mindre enn dagens belter, da de i all hovedsak er laget for å sitte i midjen og ikke på hoftene.

–       Buksene var høye i livet, og skal også være det (selv for menn). Dette kan føles noe uvant, men er akkurat sånn det skal være om du går for en autentisk 70-tallslook.

1980-tallet:

Mange steder var begynnelsen av 80-årene tøffe, spesielt økonomisk, med Ronald Reagan bak roret i USA og Margareth Thatcher i England. På midten av tiåret snudde derimot den økonomiske situasjonen, den personlige velstanden blomstret og den moten mange forbinder med 80-tallet begynte å utkrystallisere seg.

Knallfargede drakter med metallknapper, store skuldre, innsvingt midje og blyantskjørt til rett over kneet signaliserte autoritet, seksuell makt og status. Kjolene var ofte dekorert med paljetter, perler og nagler. TV-serier som “Dynastiet var med på å befeste drakten som det viktigste og mest tidsriktige plagget å ha i garderoben.

Den androgyne stilen fortsatte også med Annie Lennox og Grace Jones som gallionsfigurer. De kombinerte herredresser, slips og kort hår med korsetter og knallrød leppestift. Designeren Laura Ashley presenterte dog nok en motvekt til det moteinteresserte 80-tallspublikummet med svært feminine og en smule konservative klær.

Interessen for de store motehusene eksploderte og New York var det store motemekkaet. Calvin Klein, Donna Karan og Ralph Lauren var de aller største stjernene på motehimmelen, mens Nike, Adidas og Reeboks (sammen med gullkjeder, store ringer og klassisk bling bling) entret gatemotebildet paralellt med at hip hop slo seg opp og frem på hitlistene. En annen konsekvens av den store merkeinteressen var at merkene plutselig skulle være synlige. Svært synlige. Logoene til de tilhørende motehusene ble derfor skamløst printet i krigstyper over klær og tilbehør.

Store t-skjorter med trykk var kanskje det enkeltstående plagget som var mest populært på 80-tallet. Den New Yok baserte kunstneren Keith Haring var med sine enkle og svært grafiske uttrykk en av de mest brukte kunstnerene på t-skjorter og designet blant annet trykk for Vivienne Westwood.

I løpet av 80-tallet fikk det übertrente kroppsidealet et oppsving. Alle begynte å jage etter en perfekt kropp og et nytt fitnessregime gjorde inntog. Dette førte også til at lycra, spandex og småfrekke treningsaccessoirer som svettebånd begynte å prege motebilet. Også utenfor treningssalene.

Viktig å huske på når du skal kjøpe klær fra 80-tallet: 

–       Fordi skuldrene på 80-tallsklærne er så store kan det være vanskelig å bedømme om en dressjakke passer eller ikke. Om skulderputene ikke sklir rundt eller rører på seg og stoffet mellom skuldrene på ryggen er glatt, passer den

–       Mange av toppene og genserne har et formløst snitt og skal sitte løst.

–       Bukser skal også være store, men sitte stramt i midjen.

–       Kåper var formløse og nådde som regel anklene.

Nå er historiepensumet gjennomgått og fra og med neste uke skal “Minas vintageskole” sette tenna i og presentere instruksjoner for hvordan man best handler på nettet, hva som er de beste vintagebutikkene og hvilke trendplagg det er lurest å kjøpe vintage. Hurra! Vi er i gang igjen.

God onsdag!

Ny uke, ny vintageskole, nytt tiår. 60-tallet. Et av tiårene jeg har et mest ambivalent forhold til selv, men som samtidig er mest spennende fordi jeg aldri blir klok på det. 1-2-3, velkommen til the swinging 60s!

1960-tallet:

På 60-tallet var det flere store sosiale endringer på gang, noe som førte til at motebildet ble mer fragmentert enn tidligere. Blant annet resulterte baby-boomen fra etterkrigstiden på 50-tallet til at 60-tallet på et tidspunkt nærmest svømte over av tenåringer. Disse tenåringene ville gå sine egne veier i sine helt egne klær, hadde egne penger å gjøre det med og var med på å starte en moterevolusjon man ikke hadde sett maken til siden 20-tallet. Det var på 1960-tallet at klær på mange måter ble helt sentral for unge menneskers identitetsbygging.

Da Yves Saint Laurent viste sin siste kolleksjon for Dior i 1960 og sendte modeller med skinndresser og strikkede capser nedover catwalken foran et målløst publikum, satte han samtidig standarden for mye av det som skulle komme senere i tiåret. Tenåringsbølgen gjorde nemlig også at den jålete og til nå ubestridte couture-moten i Frankrike mistet noe av fotfestet sitt og ble byttet ut med ung, frisk gatemote. Fortrinnsvis fra London. En av de mest kjente motebølgene fra 60-tallet blir ofte kalt Mods. Opprinnelig ble uttrykket brukt til å referere til klesbesatte, scooterkjørende menn, men ble etter hvert en betegnelse som ble brukt om hele tenåringsgruppa. Mods var spesielt utbredt i Storbritannia.

Tiårets mote startet derimot pent. En enkel ettersittende kjoletype, på engelsk kalt shift-dress, komplementerte den nå veletablerte timeglassfasongen. Kjolene skulle ha enkle linjer, ofte uten krager og ermer, med en udefinert midje. Den mest dominerende fargepaletten var pastellfarger og nøytrale farger. De vanligste mønsterne var blomstrete eller abstrakte. De mer psykedeliske mønsterne kom først senere i tiåret. Skillet mellom formelt og hverdagstøy forsvant mer og mer, da dette var uinteressant for tenåringene som nå satte standarden.

En av de som satte størst preg på moten den første delen av 60-tallet var Jaqueline Kennedy. Med drakter i pastellfarger, store knapper, ballerinasko og pillehatter ble jenta som kapret president John F. Kennedys hjerte et stilikon for kvinner og jenter over hele verden. Fokuset på den feminine figuren forsvant derimot i stor grad utover 60-tallet og ble erstattet med A-linje formede klær og firkantede snitt. Store solbriller, klær som imiterte optiske illusjoner og sirlig danderte hull i kjolerygger og strømpelegger var populære.

Som en forlengelse av en seksuell revolusjon som begynte med at P-pillen ble lansert i 1961, entret også det nå så berømte miniskjørtet motebildet. Det var ikke bare én designer som fant opp miniskjørtet, men designeren som ofte får æren for det er Mary Quant, da det var hun som gjorde det populært. Dette til tross for at den franske designeren André Courréges på samme tid lanserte sine miniskjørt i Paris. Men det var i London det skjedde og Quants butikk i Kings Road var en av de store foregangsbutikkene der alle som ville være først ute med det siste kjøpte klærne sine. Sammen med miniskjørtet var smale ribbestrikkede høyhalsere, flerfargede strømpebukser, hotpants og prestekragelogoen de viktigste elementene i stilen hennes.

Quant og andre mod-designere eksperimenterte med materialer som vinyl og metall og store mønster i sterke farger og på 60-tallet gjorde støvletter for alvor sitt inntog. Skinnende lakkstøvletter som rakk til over kneet i hvitt, sort eller sølv var det mest trendy man kunne gå med sammen med miniskjørtet.

Eksperimentering med dop gjorde at mønsterne og moten utover i tiåret ble mer og mer eksperimentell med psykedeliske innslag. Den store designeren på dette feltet var Emilio Pucci. Til tross for at han laget klær i den noe dyrere enden av skalaen ble det raskt masseprodusert lignende klær og mønster. Emilio Pucci fikk også, på lik linje med Balenciaga, oppdrag om å lage flyuniformer for flere av de store flyselskapene og resultatet var intet mindre enn makeløst.

Også månelandingen i 1969 satte sitt preg på moten. Både Courréges, Paco Rabanne og Pierre Cardin lot seg fordype i rom-inspirert mote både før og etter at Neil Armstrong og Buzz Aldrin viste at vi kunne gå på månen. Klærne fikk et aerodynamisk og mer strukturert snitt og var som regel i hvitt eller ulike sølvtoner. Først ut var Courregés med sin helt hvite ”Moon Girl”-kolleksjon i 1964. Rominspirerte hjelmer i ull eller hvitt skinn komplementerte looken.

Som en kontrast til det futuristiske som preget store deler av moten var det også noen som heller lot seg inspirere av tradisjonelle klesdrakter og folklore. Cordfløyel, flannel og denim ble brukt til å lage både gensere og skjørt. Etter hvert ble det stadig flere bohemske og etniske elementer og stilen utviklet seg etter hvert til å bli det vi i dag ser på som den typiske hippie-stilen som etterhvert kom til å prege store deler av 70-tallet.

Viktig å huske på når du skal kjøpe klær fra 60-tallet:

• Det var ikke bare skjørtene som stadig ble kortere, også frakker og kåper skal ofte slutte rett over kneet eller midt på låret.
• På samme måte som på 50-tallet er også lengden på ermene på alle bluser, gensere, jakker og kjoler fra 60-tallet kortere enn i dag. Til tross for at hansker var mindre brukt.
• Midjen skal sitte litt løsere enn 50-talls-snittet. Mer plass til kake!

Og appropos kake. Det er torsdag! Det må vi feire.

Denne uken har vi kommet til det tiåret som for mange er selve symbolet på retro. De røde leppene, de prikkete kjolene, de store krøllene og de peneste damene i filmhistorien. Mine damer (og de få herrer som innimellom sniker seg inn her), jeg gir dere 50-tallet.

1950-tallet:

Den gryende optimismen som avløste krigen på slutten av 40-tallet fortsatte utover 50-tallet. Den euforiske applausen som sang i veggene etter Christian Diors  New Look-visning i 1947 fulgte også med videre inn i det nye optimistiske tiåret. Dior hadde satt standarden og de franske motehusene fortsatte å vise muskler. Etter et tiår preget av rasjoner på og i enkelte tilfeller fullstendig mangel på stoff, ble også de nye kreasjonene i stor grad preget av at designerne nå kunne bruke så mye stoff de ville. Sateng, organza, brokade og tweed i sterke farger gikk igjen både på gata og på catwalken.

De fleste kjolene på 50-tallet hadde markert byste, belte i midjen og vide skjørt. Timeglassfasongen sto i fokus og var det stor idealet verden over. Gensere, cardigans og strikkede topper var også veldig populære gjennom hele tiåret.

En av de mest kjente skjørtemodellene fra 50-tallet er det vide swingskjørtet med påsydde applikasjoner på skjørtekanten. Selv om silhuetten ofte baserte seg rundt et skjørt som skrådde brått ut fra midjen var dette langt fra den eneste populære skjørtetypen. Det smale blyantskjørtet var også veldig mye brukt, om enn båret på noe mer vampete vis enn det noe mer jentete og uskyldige A-formede sirkelskjørtet. Stjerner som Marilyn Monroe ble for eksempel sjelden sett i noe annet enn i kjoler med blyantskjørt. Disse skjørtene kunne dog begrense bevegeligheten noe, hvilket ga kvinner en noe spesiell gange og er noe man ofte kan se i gamle filmer.

Fokuset på en slank og veldreid midje gjorde at korsettet brått ble svært aktuelt igjen. Både det og hofteholdere var med på å skape tidens mest ettertraktede silhuett. I tillegg brukte de fleste brede belter for å fremheve midjen. En annen viktig del av timeglassfasongen var bysten og 50-tallets bher var designet på en sånn måte at de presset bysten fram og opp. I tillegg var fasongen på bh-koppene gjerne spisset sånn at puppene ser noe mer aggressive ut enn de gjør i dagens runde og stoppede bh-varianter.

Et annet yndet tilbehør på 50-tallet var hatten. Bøttehatter, små lampeskjermhatter og bredbremmede stråhatter ble brukt av både kvinner og menn, og var for mange en enkel måte å oppdatere antrekkene på fra sesong til sesong. Etterhvert som frisyrene fikk mer fokus og mer tid ble brukt på håret i frisørsalongen mistet dog hatten sin posisjon. Få ønsket å ødelegge det sirlig danderte 50-tallshåret med en hatt etter timesvis med nitidig hårfiksering.

Det var ikke bare å spasere ut døra i gamledager. Før du kunne gå noe som helst sted måtte du være skikkelig kledd. Et klassisk dagantrekk på 50-tallet besto av en rekke elementer. En skreddersydd drakt, pene hansker, matchende veske og hatt var noe man måtte ha i klesskapet sitt for å kunne være presentabel på dagtid. For mer avslappede anledninger dro man på seg mønstrede bomullskjoler og sirkelskjørt med mye vidde. Vidden ble ofte også understreket ved hjelp av underskjørt som bygget volum.

Designerne var også glad i store detaljer. Store knapper, enorme krager, og store armslag gikk igjen i både kåper, kapper og kjoler.

Hansker var mye brukt både på dagtid og til kvelds. Til mer elegante antrekk var det lange silkehansker som ble foretrukket mens man på dagtid gikk for kortere varianter i skinn. Skoene endret også noe karakter utover tiåret. På tidlig 50 tall var det pumps med rund tå og kubansk hæl som var mest populært, men ettersom tiåret skred frem ble skotuppen stadig spissere og hælene stadig smalere. Nok en gang var det Christian Dior som satte standarden da han introduserte sko med stilletthæl på sin motevisning i 1952. For den mer jordnære sorten var ballerina-skoene veldig populære, en flat modell basert på den klassiske balletskoen. Som oftest ble disse skoene brukt tmed ankelsokker og skjørt eller uten sokker til capribukser.

Sammen med at verdensøkonomien nok en gang blomstret fikk også folk flest mer å rutte med. Dette førte blant annet til at behovet for festklær igjen ble stort. Nok krig, nok sparing, folk ville på fest. Basta. En av designerne som slo mest på stortromma når det gjaldt kveldsantrekk var Pauline Trigére. Hun designet noen av de dyreste plaggene på markedet i sin tid, mye grunnet de eksklusive materialene hun brukte. Blant annet sydde hun inn ekte edelstener og gull i flere av plaggene sine. Navnet hennes vil også for alltid knyttes tett opp til klassisk Hollywood-glamour da det var hun som designet alle de legendariske antrekkene til Patricia Neal i ”Breakfast at Tiffanys”.

En annen designer som virkelig fikk sitt gjennombrudd dette tiåret var Cristobal Balenciaga, som ofte bare gikk under navnet ”mesteren”. Med skulpturell design, sylskarpe snitt og draperinger inspirert av spanske malere fra barokken som Fransisco de Zurbaran, tok han pusten fra en hel moteverden. Han utviklet også en helt egen form for silke som passet designet hans optimalt. Han er blant annet kjent for å ha introdusert ballongskjørt, pillehatten og kåper med kimonoermer på catwalken.

Til tross for at det noe dekadente ofte sto i fokus på 50-tallet var det allikevel den amerikanske hverdagsmoten som satte mest preg på klesindustrien. Et av tiårets mest populære plagg var capribuksen. Den hadde en smalt snitt og stoppet på toppen av leggen. I tillegg satte den yngre Hollywood-garden en ny standard da de gjorde sitt inntog på det store lerrettet kledd i dongeribukser og hvite t-skjorter.

Ikke før helt på slutten av tiåret begynte designerne å fri seg litt fra den erketypiske timeglassfasongen. Spesielt i kåper kunne man plutselig se en mer teltliknende fasong som på engelsk kalles swingcoat eller operacoat. Givenchy lanserte også kjoler med en mer formløs, såkalt sekkefasong, som også var med på å fri den kvinnelige figuren fra timeglassfasongen.

Viktig å huske på når man skal kjøpe klær fra 50-tallet:

•  Kjolelivet skal være godt markert og sitte helt inntil, men forsøk allikevel å unngå at kjolen blir altfor trang. Test ved å sitte med kjolen på før du kjøper den. Får du puste uanstrengt er det innafor.
• Ermlengden på jakker og kjoler var kortere enn de er i dag og dekker bare tre fjerdedeler av armen. Dette fordi man skulle bruke hansker som en del av antrekket.
• Et blyantskjørt skal ikke være for trangt rundt leggene, men gi rom for bevegelse. Gå et par runder i butikken for å sjekke at skrittene ikke blir for korte og skjørtet er for trangt.
• Topper og gensere har ofte et snitt der de stoppet rett ved midjen. Er de over dette er de for korte for deg. Unntaket er bolerojakker som godt kan være noe kortere enn midjen.
• Bukser er for små hvis de strammer i skrittet eller stoffet er for stramt når du sitter.

Nok en time overstått og vi er halvveis i historiefaget. Hurra for det! Nå skal det nytes vårtemperatur og den siste delen av vårsola. God onsdag!

Ny uke, ny vintagetime, nytt tiår. Faktisk skjedde det så mye interessant med moten i de to epokene som nå følger at jeg, sikkert til noens skuffelse og andres glede, går litt grundigere til verks denne gangen og derfor kun tar for meg 40-tallet i dagens skoleinnlegg. Et tiår som i tillegg er et av de mest undervurderte motetiårene.

1940-tallet:

Første halvdel av 40-tallet var preget av store skulderputer, smal midje, skulderlangt hår med krøller og krig med stor K. Mangel på stoff satte sitt preg på moten og alle detaljer som krevde ekstra materiale som store krager, hetter eller gøyale ermer, ble det lagt ned forbud mot. I et amerikansk magasin kunne man for eksempel lese at ”The silhouette for 1943 is slim, pillar-like, with not a bit of extra material that could be used for Uncle Sam”. I Storbritania fikk hver innbygger utdelt 66 kleskuponger, noe som tilsvarte ett nytt antrekk i året.

Den strenge rasjoneringen av stoffer førte dog ikke bare negative ting med seg. Da klesutvalget var så lite måtte jo klærne man faktisk hadde og gikk til innkjøp av, vare i mange sesonger. Som et resultat av dette var skredderhåndtverket særdeles bra på 40-tallet noe man kan merke på 40-tallsplagg selv i dag. I tillegg var idealet at man skulle ta godt vare på de tingene man hadde, noe som illustreres elegant i denne informasjonsfilmen:

Silhuetten i krigsårene var inspirert av det militære uttrykket som preget tidsånden. Skjørtelengden stoppet rett under kneet og skjørtene var skåret smalt over hoftene og skrånet bare litt ut ned mot knærne. Det ble også populært å gå med drakt. Jakkene var markert i midjen og skuldrene ble fremhevet ved hjelp av skulderputer. Klærne som ble produsert under krigen var som regel i sobre og naturlige farger, men unntak av klær i flaggfarger som mange kvinner kledde seg med for å være patriotiske.

Materialer som silke og nylon forsvant nesten helt som et resultat av krigen og strømper ble derfor en saga blott. Isteden tegnet damene på 40-tallet den klassiske strømpesømmen bak på leggen direkte på beinet, sånn at de ga illusjonene av å gå med strømper. Da det var behov for naturlige materialer som silke og ull i produksjonen av krigshjelpemidler ble det på begynnelsen av 40-tallet en utstrakt bruk av syntetisk materialer som viskose. Paljetter og perler var det derimot ingen rasjoneringer på, og de ble derfor sydd på en haug med klær for å legge til både variasjon og glamour i antrekkene.

På lik linje med klær var også sko på 40-tallet svært dyre å produsere. Skoene måtte derfor være slitesterke, anvendelige og rimelige. Det var strenge rasjoneringer på skinn, og de fleste modellene ble laget i stoff. De vanligste skomodellene på 40-tallet var enkle mary janes (sko med enkel stropp over vristen og lav hæl), lave snøresko (oxfords) og sko med wedge-hæl.

Til tross for at kjoler holdt seg i popularitet økte forekomsten av mer sporty tøy som såkalte playsuits, bluser, gensere og bukser utover tiåret. En av dem som var med på å bringe praktisk tøy til massene var designeren Claire McCardell. Hun var opptatt av at klær skulle være komfortable og ikke bare vakre å se på, slik som haute couture-klær. Vanlige kvinner trengte praktiske klær å bevege seg i, og Claire tok saken. Om man kommer over klær fra 40-tallet med merket “Townley Frocks” er det høyst sannsynlig et McCardell-plagg, da hun var sjefsdesigner for den produsenten i mange år.

Buksene økte også i popularitet på begynnelsen av 40-tallet. Dette var en direkte konsekvens av det faktum at kvinner nå tilbrakte store deler av tiden sin på fabrikker der arbeidssantrekket ofte besto av nettopp bukser. Gensere var også populære fordi de både var varme og svært anvendelige.

Det smårutete mønsteret ved navn Gingham ble for første gang populært på 40-tallet. I tillegg var mønster med militære motiv som fly populære, sammen med mønster inspirert av tropiske øyer som Hawaii.

På grunn av den tyske okkupasjonen mistet Frankrike, og da spesielt Paris, sin posisjon som verdens ledende moteby under 40-tallet. Dette førte til at både Storbritannia og USA markerte seg som motenasjoner. Det varte dog ikke lenge før franskmennene atter en gang var på banen.

Etter at krigen var ferdig og rasjoneringen av stoff opphørte introduserte nemlig Christian Dior i 1947, sin første haute couture kolleksjon med det eminente navnet ”New Look”. Nå skulle skuldrene ha en mykere mer skrånet linje, skjørtene skulle være vide og en godt innsnurt midje ble det store fokuset. Skoene endret seg også. Hælene ble høyere, linjene ble sprekere og etterhvert laget man også et hull i front til storetåen. Denne modellen er den som er mest kjent fra 40-tallet i dag.

Det øvrige kvinneidealet endret seg også.  Fra å være driftige og høyst nødvendige på fabrikker over hele verden skulle kvinnene nå hjem igjen. Tilbake til kjøkkenbenk, støvtørking og matlaging. Håret skulle være sirlig dandert, både hatt og hansker skulle på om man skulle ut av huset og det perfekte husmoridealet sto i fokus. Nok en gang.

Viktig å huske på når man skal kjøpe klær fra 40-tallet:

• Mange 40-talls plagg har markerte skuldre og det er viktig at plagget sitter riktig nettopp her. Pass på at det verken er for slapt eller stramt, men at den sitter helt inntil.
• Bukser fra 40-talet skal sitte høyt, litt over den naturlige midjen.
• Ofte har 40-talls bukser også en flapp med knapper i front. En god indikasjon på om buksa passer er at denne ligger flatt, men ikke for stramt.
• Bluser og gensere skal være midjekorte.

Skulle du være i tvil om viktigheten av å kjøpe 40-tallsklær som sitter som de skal, se denne:

Det er en kjent sak at hvert tiår la vekt på ulike silhuetter, mønster, farger og snitt. Men hvilke farger og snitt er egentlig typisk for de ulike tidsepokene? I dag begynner vi ferden gjennom forrige århundrets mange klesskap, sånn at en oversikt over de ulike tiårene og de viktigste kjennetegnene på klær fra ymse epoker snart er innen rekkevidde.

1920-tallet

Noe av det viktigste som skjedde i klesskapet dette tiåret var at det hemmende korsettet ble lagt på bakerste hylle. Istedenfor fylte man opp kleshengere og kommodeskuffer med strømlinjeformede klær, et androgynt snitt og en rett silhuett. Stilen ble ofte omtalt som ”Le garconne” og et mer atletisk og smalt kroppsideal tok over.

Skjørtelivet var sydd lavt, nærmere hoftene enn midjen og lengden på skjørtene endte som regel et sted mellom rett under kneet og midt på leggen. Kjolene var ermeløse. Hverdagskjolene var ofte relativt enkle, men festkjolene slo derimot på stortomma. Etter et tiår som i stor grad var preget av første verdenskrig var 20-åras befolkning sulteforet på fest og alt som var moderne. Og de ville pynte seg. Mye.

Festkjolene var derfor laget i eksklusive materialer som silke og dekorert med både frynser, blonder, pels, fjær og perler. Spesielt flapperkjolen var populær, da den i tillegg til å være et friskt pust med asymetrisk skjørtekant også var dekorert med frynser som passet bra med datidens mest populære dans; Charleston. På hodet hadde damene hår klippet i bob og ettersittende hatter. I tillegg røkte de sigaretter og drakk åpenlyst for første gang.

Art deco-retningen som oppsto på 20-tallet påvirket designet på vesker og smykker som reflekterte samfunnets begeistring for ny teknologi og industri. De mest kjente accsessoirer er allikevel de lange perlekjedene og hodebåndene med fjær og brosjer.

Coco Chanel hadde også sitt gjennombrudd i 20-årene og gikk i bresjen for elegante kvinneklær i sobre farger, klassiske snitt og med større funksjonalitet. I 1925 lanserte hun også en av sine største og mest legendariske plagg, ”den lille sorte”.

I løpet av tiåret krøp skjørtekanten stadig oppover og nærmere kneet, noe som på den tiden var svært skandaløst. Skjørtekantoptimismen fikk derimot en brå stopp da det økonomiske krakket smalt i 1929. Da ramlet den lengst ned på leggen igjen og festen var over.

Mange moteeksperter spår at 20-tallet kommer til å være en av de virkelig store inspirasjonskildene og trendene i 2012. En av vårens mest kritikerroste motevisninger, Marc Jacobs høstkolleksjon, var i stor grad inspirert av de kortklipte og festglade damene fra gamledager. Som en grand finale på hele tyvetallsfesten kommer Baz Lurmanhs filmatisering av ”The Great Gatsby” med Leonardo di Caprio og Carey Mulligan i hovedrollene i desember. Lykke!

Viktig å huske på når man skal kjøpe klær fra 20-tallet:

• Om stoffet på kjolen strammer mye over bysten er størrelsen feil. Kjolen skal henge elegant og løst nedover kroppen.
• Armene på 20-tallsklær var ofte veldig formsydd og skal være ettersittende. Pass allikevel på at du kan legge armene i kors over brystet og armene over hodet helt uanstrengt.

1930-tallet

Det økonomiske krakket i 1929 førte til en depresjon som preget hele tiåret, også på klesfronten. Det noe mer ekperimentelle snittet fra 20-tallene ble byttet ut med sobrere linjer. Folk søkte til kinoene for å tenke på noe annet og idoliserte glamouren fra Hollywood.

Silhuetten på klærne var fremdeles slank og enkel, men fulgte linjene til kroppen. Midjen ble flyttet opp til et mer naturlig punkt og ble elegant markert med det såklate bias-snittet. Et bias-snitt skjærer stoffet på en slik måte at stoffet draperes rundt midjen og gjør kjolene mer ettersittende og formsydde.

Fargene var ofte dempet, men både blomstrete, geometriske og abstrakte mønster ble populære og fremdeles så man festkjoler med åpen rygg og ikke minst, åpen midje. Skandaløst.

Den stramme boben fra 20-tallet ble byttet ut med mykt, krøllete og halvlangt hår. Skuespillerinnen Katherine Hepburn var blant dem som representerte denne hårtrenden. Hun gikk også i bresjen for at kvinner kunne gå med vide bukser og behagelige gensere i herresnitt.

Da 30-tallet var preget av at mange hadde dårlig råd, var det flere som tok i bruk sine kreative evner for å få litt variasjoner i antrekkene. Blant annet ble avtagbare krager populært, sammen med hjemmlagde brosjer.

Annet verdt å merke seg var at Salvatore Ferragamo introduserte pensko med platform-hæl for den gemene hop og designeren Elsa Schiaparelli sjokkerte med klær i den kontroversielle fargen knallrosa.

Viktig å huske på når man skal kjøpe klær fra 30-tallet:

• Det kan være en utfordring å se om en kjole med det klassiske bias-snittet er i riktig størrelse. Det viktigste er å være oppmerksom på at kjolen ikke skal være for trang, men ha rom til bevegelse til tross for at den skal følge kroppens linjer.

Etter nok en leksjon er det nå klart for nytt friminutt, onsdagskaffe og fri til neste onsdag. Innspill, spørsmål eller forslag til fremtidige skoletimer? Sleng dem denne vei!

God onsdag til alle vintageglade på internett!