Uncategorized

Enda jeg er en stor jente som burde vite bedre glemmer jeg innimellom at det ikke er viktig med lavkarbo, bikinilinjer, cellulitter, hår uten flisete tupper, flate mager, feilfri hud, sotede øyne, plettfrie negler, lange bein og strømpebukser uten hull i.

Da minner jeg meg selv på at det finnes 16-åringer som hun her,

leser denne artikkelen, setter denne på repeat, og takker for at det, ved siden av alt det andre, også finnes damer som disse:

Bilder blant annet herfra, herfra, herfra, herfra,herfra,herfra, herfra, herfra og herfra.

Og heisann helg. Dette skal bli fine greier.

Sesongavslutning på “Ettermiddagen” og en helt passe varm Oslo-kveld. Forrige torsdag lo jeg nesten i fem timer sammenhengende. Fine greier.

Nå er det igang igjen. I anledning denne og en rekke andre kampanjer for treningskjeder og ymse slankeremedier som vil florere de neste ukene, henter jeg opp en tekst jeg skrev i oktober for å gi oss den rette motivasjonen til å starte nyåret med å trene på riktige premisser. Langt vekk fra cellulittprat, bodyshaping og treningsangst. Klar, ferdig, gå!

At sommeren er over er alltid litt tungt, men samtidig finnes det frihet i at man må finne fram de tykke strømpebuksene, de lange jakkene og de tunge støvlene. Høsten betyr kaldere vær, mer klær og at de medlemshungrige treningskjedene letter på rekrutteringstrykket. Borte er kampanjene som forteller at bikinier ikke lyver og at drømmekroppen er innen rekkevidde om du bare er ivrig nok. Ihvertfall for en liten stund.

En grunnleggende innstilling om at latskap er det eneste som setter en stopper for at alle kan trene seg til riktig proporsjonerte kropper preger kommunikasjonen både fra treningssentre og en samlet helsepresse. At korte ben, lange armer, flate rumper og smale skuldre bokstavelig talt kan løpes fra. At utseende har minimalt med genetikk og gjøre men aller mest med innsatsvilje. At om du bare hadde villet nok så hadde du hatt vaskebrett og sprettrumpe. Lengst bort i et hjørne er gleden over å bruke kroppen stuet bort og tilbake er et endeløst fokus på kaloritelling i spinningtimer og viktigheten av hvordan det som ser tilbake på deg i speilet ser ut. Hvordan størrelsen på biceps passer med resten av kroppen og hva den eksakte fettprosenten er. Ikke hvordan kroppen føles. Ikke at den er frisk.

Etter at juleribba er halvveis spist, skyller neste bølge med lettere hysteriske medlemskampanjer over oss, så vær beredt. I mellomtiden; gå en tur for å kjenne vinden i ansiktet, svøm for å kjenne vannet mot kroppen, spill squash fordi det er gøy. Og etterpå, si med meg i kor:

“Kjære kommersielle kroppshatbyggere. Jeg gir dere fingern.”

Til alle som er hjemme, til alle som er borte og til alle som er på internett.

Når jeg skypa hjem på julaften spurte pappa om jeg er så bleik at folk her nede peker og smiler når jeg går forbi. Jeg lo høyt og sa “Nei, nei, nei. Selvfølgelig ikke”.  Når jeg ser dette bildet som ble tatt for noen dager siden blir  jeg derimot litt mindre skråsikker og åpner opp for muligheten om at det kan foregå mer bak ryggen min enn jeg tror.

Noe av det fineste med jula er sånne ting som dette. At melkekartongen ser helt lik ut som den gjorde når jeg var liten. Ihvertfall nesten. Nå som vi reiser for å feire jul i jungelen på andre siden av jordkloden om fire dager, føles det viktigere enn noengang å få med seg så mye man kan av ting som minner om alle julene man har opplevd før. Sånn at litt av julefølelsen kan plukkes fram selv innimellom palmesus, brøleaper og Feliz Navidad.

På onsdag hadde jeg en av de rareste, mest slitsomme og fineste arbeidsdagene jeg noensinne har hatt. I hele seks timer skulle jeg regissere et levende reinsdyr til en av årets julekalendere. Og nå er jeg sannelig min hatt nesten litt forelska i reinsdyr. Jeg mener, har du sett noe så fint?

På søndag snublet jeg over en liten filmskatt. “Mary and Max” er en animasjonsfilm basert på en sann historie om et usannsynlig brev-vennskap mellom en åtte år gammel australsk jente og en 44-år gammel amerikansk mann med Aspberger syndrom. De to hovedrollene er dubbet av to av favortittskuespillerne mine, Philip Seymour Hoffman og Toni Collette, animasjonen er suveren og filmen er noe av det morsomste og tristeste jeg har sett på lenge. Lei den, kjøp den, se den!